Regjeringen kom onsdag med et opplegg for utbygging av havvind som innebærer et betydelig behov for subsidier.

1500 MW havvind skal bygges ut i Sørlige Nordsjø. Ledningen skal gå bare inn til Norge, noe som er i tråd med Senterpartiets syn. Prosjektene skal tildeles ved auksjon – på betingelser som nå skal utredes. Det er imidlertid svært liten grunn til å tro at utbyggere vil gå i gang med bygging uten støtte og subsidier i en eller annen variant.

Med velvillige øyne kan vi betrakte Vedum og Støres opplegg som et første byggetrinn i Norges havvindsatsing. Neste trinn – ytterligere 1500 MW og etter hvert forhåpentlig mye mer – kan komme med sikte på oppkobling også mot kontinentet og/eller Storbritannia. Der er det betalingsvillige markeder som gjør at subsidier kan unngås.

Trolig er det mulig å komme i gang med bygging raskere med løsningen som nå er valgt enn om Ap og Sp skulle kranglet i årevis om en såkalt hybridkabel, altså en løsning med ledning både mot Norge og markeder i Europa. Ap har ønsket en slik modell, i likhet med industrien og utbyggerne. En hybridløsning ville kunne vært lønnsom og klare seg uten subsidier. Slik er det ikke med løsningen kompromisset mellom Ap og Sp legger opp til.

Støre/Vedum-modellen for havvind forutsetter at noen plukker opp en regning. Akkurat hvor stor vet ingen, det vil avhenge av auksjonsmodellene og fremtidige kraftpriser.

I et innlegg i DN forleden skisserte Per-Christian Endsjø, Jørgen K. Andersen og Odd Ivar Biller en modell som innebærer at oljenæringen betaler for ekstrakostnadene havvind representerer for det norske kraftsystemet.

Dette er en god ide. Subsidieregningen fordeles på elektrifiserte oljefelt, mens forbrukere og industri på land spares for denne kostnaden.

Regnestykket de tre presenterer, innebærer at havvinden vil påføre oljeselskapene en ekstra kostnad på omkring fem kroner per oljefat, noe som bør være høyst overkommelig å betale.