De siste dagene har vist oss at det er betydelig uro internt i Senterpartiet om klima- og energipolitikken. Nestlederne Ola Borten Moe og Anne Beathe Tvinnereim står for hver sin linje, mens Per Olaf Lundteigen og Kjersti Toppe rykker ut og ber om en tydeligere profil enn den Trygve Slagsvold Vedum representerer. Tidligere partileder Liv Signe Navarsete var forleden også ute med en advarsel.

Både i politikkens innhold, og ikke minst i hvordan den formuleres, er det stort spenn i partiet som på meningsmålingene de siste månedene har klatret opp i en divisjon som tidligere har vært forbeholdt de «gamle» styringspartiene, Arbeiderpartiet og Høyre.

Men det vi har sett fra Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum de siste ukene, er langt fra overbevisende – hvis målestokken er kravene som må stilles til et parti som har ambisjon om å lede landet. Da kreves lederskap og retning, samt evne til å forene ulike interesser og hensyn.

Riktignok har Vedum ryddet opp i en del av uklarhetene han skapte forleden uke, blant annet når det gjelder synet på samarbeidet med EU. Sp ønsker å kunne bruke fleksibiliteten avtalen representerer, altså å kjøpe kvoter hvis det viser seg dyrt og vanskelig å kutte hjemme i Norge.

Men dette rokker ikke ved at Vedum først og fremst ser ut til å betrakte klimapolitikken som en arena for fangst av misfornøyde velgere, mer enn et politikkområde der konkret og praktisk handling er avgjørende for å lede Norge gjennom en vellykket omstilling. Å dyrke motsetninger og konflikt er mer fristende enn å samle gjennom kompromisser der alle får noe, men ingen får alt.

Og kanskje aller viktigst: Utgangspunktet for politikken må være at vi skal til netto null. Det er ikke til forhandling. Spørsmålet er hvordan vi kommer dit.