De siste dagene har vist oss at det er betydelig uro internt i Senterpartiet om klima- og energipolitikken. Nestlederne Ola Borten Moe og Anne Beathe Tvinnereim står for hver sin linje, mens Per Olaf Lundteigen og Kjersti Toppe rykker ut og ber om en tydeligere profil enn den Trygve Slagsvold Vedum representerer. Tidligere partileder Liv Signe Navarsete var forleden også ute med en advarsel.

Både i politikkens innhold, og ikke minst i hvordan den formuleres, er det stort spenn i partiet som på meningsmålingene de siste månedene har klatret opp i en divisjon som tidligere har vært forbeholdt de «gamle» styringspartiene, Arbeiderpartiet og Høyre.

Men det vi har sett fra Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum de siste ukene, er langt fra overbevisende – hvis målestokken er kravene som må stilles til et parti som har ambisjon om å lede landet. Da kreves lederskap og retning, samt evne til å forene ulike interesser og hensyn.

Riktignok har Vedum ryddet opp i en del av uklarhetene han skapte forleden uke, blant annet når det gjelder synet på samarbeidet med EU. Sp ønsker å kunne bruke fleksibiliteten avtalen representerer, altså å kjøpe kvoter hvis det viser seg dyrt og vanskelig å kutte hjemme i Norge.

Men dette rokker ikke ved at Vedum først og fremst ser ut til å betrakte klimapolitikken som en arena for fangst av misfornøyde velgere, mer enn et politikkområde der konkret og praktisk handling er avgjørende for å lede Norge gjennom en vellykket omstilling. Å dyrke motsetninger og konflikt er mer fristende enn å samle gjennom kompromisser der alle får noe, men ingen får alt.

Og kanskje aller viktigst: Utgangspunktet for politikken må være at vi skal til netto null. Det er ikke til forhandling. Spørsmålet er hvordan vi kommer dit.

I Senterpartiets interne debatt er nestleder Anne Beathe Tvinnereims innlegg i Nationen et forbilledlig eksempel på at denne debatten kan drives saklig og konstruktivt. Hun kan sakene hun skriver om, og er presis i omtalen av kompliserte politikkområder.

Etter mitt syn legger hun for lite vekt på CO₂-prising og avgifter som et viktig styringssignal, tvers igjennom økonomien, men i denne sammenhengen er formen som brukes i debatten også et viktig poeng.

Men hennes ytringer er neppe noen vinner i kommentarfeltene.

Intervjuet hennes nestlederkollega Ola Borten Moe ga til Adressa forleden, har den motsatte profilen. Borten Moe anklager regjeringen for uærlighet, samtidig som han sier at skjerpede avgifter vil drive norsk industri ut av landet – for eksempel til Kina. Ifølge Borten Moe er det «gjengen med el-bil i sentrale strøk, med trygge jobber», som vil tjene på økte avgifter, «mens distriktene vil få økte avgifter og oppleve at økte avgifter truer arbeidsplassen deres».

Borten Moe argumenterer mot en stråmann. Det er ingen som vil ilegge industri i kvotepliktig sektor høyere avgifter enn det som følger av deltakelsen i EUs kvotesystem. Tvert imot bruker vi i Norge – basert på bred politisk enighet – store ressurser på å beskytte industrien mot karbonlekkasje.

Men som utspill for å spre og dyrke forestillingen om klimapolitikk som en trussel, først og fremst mot bygdene, er Borten Moes formuleringer trolig virkningsfulle og effektive.

I Dagsavisen lørdag skrev Hege Ulstein en kommentar om velgerne som er i flyt mellom Frp og Senterpartiet. De er ikke så mange, men de er viktige, konkluderer hun. Frps Ketil Solvik-Olsen gjør stadig sitt for å vinne tilbake denne velgergruppen, med en retorikk som er ganske lik den Slagsvold Vedum har hatt suksess med.

Senterpartiets samfunnskritikk kan i en del sammenhenger ha mye for seg, også på klimapolitikkens område. Overgangen til netto null krever omstillinger som vil gripe inn både i næringsstruktur og fordeling på en måte som gjør at nær sagt alle politikkområder vil bli berørt. Det finnes praktiske løsninger på det meste, men man må lete etter dem. For eksempel har Rødt levert en god skisse til hvordan økte bensin- og dieselavgifter kan kombineres med en fordelingspolitikk som treffer både distrikter og lavinntektsgrupper. For Sp, og for Ap og SV, burde Rødts forslag på dette punktet passe godt, men samtidig ville grunnlaget for protesten mot denne delen av klimapolitikken bortfalle. Tvinnereim argumenterer for et opplegg som er ganske likt Rødts forslag.

De sosiale og geografiske skjevhetene knyttet til økt CO₂-avgift kan unngås, men hvem skulle Trygve Slagsvold Vedum angripe på vegne av diesel-bilistene hvis partiet hans får gjennomslag for sin politikk?