Budsjettet tegner et bilde av et oljeland med store omstillingsbehov. Den virkelige testen for både regjeringspartier og opposisjonen er om de klarer å forme en politikk som gir vekst og jobber i andre sektorer enn oljen. Fossil energi er i strukturell nedgang – og dette vil forsterkes etter hvert som klimapolitikken biter hardere.

At Norges oljealder er på hell kunne med fordel vært kommunisert mye tydeligere både fra Erna Solberg, Jonas Gahr Støre og andre ansvarlige politikere.

De makroøkonomiske indikatorene for petroleumssektoren gir interessant informasjon.

Tallene tegner et bilde av at vi har lagt bak oss en tyveårsperiode der oljen og oljeinntektene var ekstremt viktige for norsk økonomi. Fremover blir det annerledes, selv om vi kan trekke på avkastningen fra Oljefondet når budsjettene skal gjøres opp. Inntektene fra Oljefondet – altså avkastningen fra de finansielle investeringene – er nå mye større enn statens løpende oljeinntekter.

Statens netto kontantstrøm summerer skattene og avgiftene oljesektoren betaler, inntektene fra SDØE samt utbyttet fra Equinor. Inntektene varierer mye med olje- og gassprisene. Øker oljeprisen med 10 kroner, øker statens inntekter med snaue fem milliarder kroner i året. Faller prisene, går statens inntekter tilsvarende ned. Det siste året har særlig gassprisene i Europa gått mye ned. Regjeringen forventer at gassprisen blir betydelig høyere i 2021 enn tilfellet har vært i år – med videre prisøkninger utover på tyvetallet. Mindre korona-restriksjoner vil virke inn på kort sikt, mens et strammere gassmarked vil slå inn etter hvert, mener regjeringen.

Skattepakken Stortinget vedtok før ferien vises godt i Nasjonalbudsjettet. Skatteendringene gjør at staten i år og neste år får vesentlig lavere inntekter fra oljen enn det som har vært «normalen» de siste 20 årene. «Statens inntekter fra skatter og avgifter i petroleumssektoren var negative i 2020. Det skyldes de midlertidige endringene i petroleumsskatten», står det i budsjettet. Tallet er beregnet til 39,1 milliarder kroner.

Så sent som i 2019 var statens netto kontantstrømover 250 milliarder kroner. I 2020 er tallet 86,7 milliarder, mens det er ventet å bli 98,5 milliarder i 2021.

Skattepakken gir selskapene mer å rutte med og stimulerer investeringer. Oljeinvesteringene i 2020 og 2021 blir på omtrent samme nivå som man forventet før koronakrisen. I 2021 faller likevel investeringsnivået til 165 milliarder kroner, omkring 20 milliarder mindre enn i år.

Skatteendringene som Stortinget har vedtatt, er midlertidige, og skattesystemet må tilbakeføres til «normalen» dersom staten skal få tilbake pengene som nå går til oljebransjen. Hvis olje- og gassprisene holder seg på brukbare nivåer utover på tyvetallet – og skatteendringene viser seg å bli midlertidige – vil statens inntekter fra oljen igjen øke.

I Nasjonalbudsjettet heter det at det «på lengre sikt er usikkerhet om hvordan klimapolitikken vil kunne påvirke olje- og gassprisene og norsk petroleumsvirksomhet». Dette drøftes ikke nærmere, men det vises til at klimarisiko skal behandles i Perspektivmeldingen som kommer til vinteren.

Det er mange forhold som påvirker fremtidige olje- og gasspriser, men det er ingen tvil om at skjerpet klimapolitikk og raske utslippskutt demper etterspørselen etter olje og gass. Dette gir i sin tur lavere priser enn man ellers ville hatt. Den fremtidige usikkerheten om Norges olje- og gassinntekter er derfor sterkt knyttet til klimapolitikken.

De langsiktige anslagene for prisene på olje og gass avgjør hvor store verdier de gjenstående petroleumsressursene representerer.

Oljesektoren vil være viktig i Norge lenge, men det er slutt på tiden da oljesektoren var en vekstmotor i norsk økonomi. Uansett må rettesnoren være at politikken må fremme utvikling i næringer som har fremtiden for seg når globale og europeiske klimagassutslipp skal til null – pengene kan ikke sendes til ulønnsomme oljeprosjekter. Veidnes-prosjektet er et godt eksempel på de fossile fristelsene som truer. Ap og SV skriver og snakker gjerne om klimarisiko, men vil at staten skal subsidiere et ulønnsomt ilandføringsanlegg for olje i Finnmark. I denne saken har Høyre rett.

Utover høsten og inn i valgåret vil det bli forsterket diskusjon om innsatsen i «store» sektorer som karbonfangst, havvind og hydrogen. Her har opposisjonen mulighet til å legge inn mer penger og kraftigere lut enn regjeringen gjør i sitt budsjettforslag. Trolig trengs det innovasjon både når det gjelder finansieringsmodeller og nye inntekter til staten. Klimaomstillingsutvalgets forslag om enomstillingsavgift i oljesektoren er en god ide som bør forfølges. Den kan bidra til at staten legger beslag på større deler av oljeinntektene og bruker mer midler på å fremme vekst i næringer som har fremtiden foran seg.