Statsminister Jonas Gahr Støre har gitt et intervju til FTs Norden-korrespondent Richard Milne som fikk tittelen «Drilling shutdown would mean end of green transition, Norway PM warns». NTB lagde også en kortversjon av intervjuet.

Det er noen få dager til Glasgow-møtet starter, men det er ikke agendaen for intervjuet Støre gir til FT. Intervjuet handler om Norges posisjon som stor petroleumsprodusent, leverandør av olje og gass.

Det mest oppsiktsvekkende er at statsministeren velger å gripe til det velkjente skremmebildet om ulykken som ville ramme Europa om Norge skrur igjen kranene fra «den ene dagen til den andre».

Som om det er noen som mener det. Som om noen vil skru av Troll-feltet i morgen. Dette er stråmannsargumentasjon fra Norges statsminister i et intervju der han forteller et internasjonalt publikum av beslutningstakere i politikk og næringsliv hvor han og den nye norske regjeringen står i energipolitikken.

Uten å varsle umiddelbare endringer i oljepolitikken, kunne Støre ha valgt en annen tone. Han kunne ha sagt at Norge tar klimarisiko på det dypeste alvor. Han kunne sagt at det vil bli gjort svært grundige analyser for å sikre at leting og utbygging er trygt innenfor volumene og prisene som samsvarer med en vellykket klimapolitikk. Han kunne uttrykt bekymring for klimaendringene, understreket hvor viktig det er med suksess i Glasgow, og at Norge er en sterk tilhenger av at målet om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader holdes i live.

Skottlands førsteminister Nicola Sturgeon er også intervjuet i forkant av Glasgow-møtet. Hun velger en annen tone enn Støre. Til The Scotsman sier hun at «det for land som vårt, med store gjenværende ressurser av olje og gass, er fristende å fortelle oss selv og andre at vi både begrunnet i økonomi og energi, må fortsette å lete og utvinne olje og gass til det siste mulige øyeblikk. Det ville, etter mitt syn, vært fundamentalt feil».

Nå kan det selvsagt være at Støre sa ting som FT ikke fant bryet verdt å sitere, men avisen har trolig fått med seg hovedbudskapet han ville fremme.

Det er ingenting i Hurdalsplattformen som indikerer en omlegging av oljepolitikken. Den ligger bom fast. Men likevel er tonen og retorikken Støre bruker et interessant signal. Hvor er testen av «forretningsmodellen» mot 1,5 gradersmålet som klima- og miljøminister Espen Barth Eide mener alle land og selskaper må gjennomføre? 1,5 grader er «den nye normen», slik Barth Eide fremholdt på en pressebriefing mandag.

Men oljeland planlegger for mye større produksjon enn det som trengs i en verden som begrenser oppvarmingen til 1,5 grader, viser en nylig UNEP-rapport.

Norge har stått i spagat mellom klima og olje i mange år. Evnen hos ulike regjeringer til å plassere klimapolitikken og oljepolitikken i hver sin silo er svært velutviklet. Dette har gradvis blitt vanskeligere, særlig på grunn av at klimarisiko-tilnærmingen har vunnet frem. Satt på spissen; er den norske oljepolitikken et politisk og økonomisk veddemål mot vellykket klimapolitikk?

Å finne frem til en oljepolitikk som vil fungere godt i en verden på vei mot netto null er en stor oppgave for Norge og derfor også for den nye Ap/Sp-regjeringen.

Å selge gass fra Troll og andre eksisterende felt er trygt innenfor et 1,5 gradersmål. Derimot er det spørsmål om hvor og hvordan det skal letes, og hva som skal bygges ut. I FT-intervjuet sier Støre at oljeleting fremover vil skje knyttet til «modne områder og aktivitet nær eksisterende infrastruktur».

Men et av de store slagene denne stortingsperioden kommer ikke til å stå om leting, men om utbygging, nærmere bestemt knyttet til Wisting-feltet, som ligger alene for seg selv nordvest i Barentshavet. Feltet ligger mye nærmere Bjørnøya enn fastlandet og selv om den norske regjeringen ikke liker at EU eller andre legger seg opp i hva som er «arktisk», er det ingen tvil om at det blir bråk om utbyggingen. Wisting ble plukket frem fra skrivebordsskuffen på grunn av oljeskattepakken og illustrerer et viktig poeng: Om private investorer blir skeptiske til oljeinvesteringer, særlig i jomfruelige områder, så rykker statene – i dette tilfelle den norske – gjerne inn.

I Glasgow kommer Norge som vanlig til å være en konstruktiv aktør i forhandlingene. Det er også helt riktig at klimapolitikken først og fremst handler om tiltak på etterspørselssiden, først og fremst mer fornybar energi på bekostning av den fossile.

Men Norge ser ikke ut til å ville innta noen lederrolle blant oljeproduserende land, slik vi kunne ha gjort, ved også å skru til politikken rettet mot tilbudssiden. Klimavern av uåpnede områder kunne ha vært et første steg. Støre kunne funnet allierte i nærliggende og likesinnede land, for eksempel i den skotske førsteministeren Nicola Sturgeon.

Å ta en slik posisjon har Jonas Gahr Støre tydeligvis tenkt å overlate til noen andre, et annet sted og kanskje til en annen tid. Han vil være med i kampen om å levere den siste oljen.