Denne tankegangen er de siste ukene også reflektert ved at Aps tidligere nestleder Hadia Tajik antyder at det kan være klokt å si nei til å fornye en kraftkabel til Danmark som av tekniske årsaker snart går ut på dato. Lederen i partiets energiutvalg, Kari Nessa Nordtun, sier at vi må «våge å utfordre EØS-avtalen og regelverket på strømpolitikken».

Det vil ganske sikkert være sterke hint i samme retning når Nidaros Ap utarbeider resolusjonsforslag til Ap-landsmøtet, skal vi tro signalene som Trond Giske sender ut.

I avisene er kommentatorer som i utgangspunktet er støttende til Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedums regjeringsprosjekt, hyppig til stede med kritikk fra samme vinkel. Dagsavisens Jo Moen Bredeveien, Nationens Eva Nordlund og Klassekampens Bjørgulv Braanen skriver jevnt og trutt kommentarer som angriper Støre-regjeringen for ikke å fikse strømpriskrisen – fordi en eller annen EU-regel begrenser den nasjonale handlefriheten og Støre ikke er villig til å utfordre Brussel.

Stort handlingsrom for bedre fordeling

Gnagingen på EØS og EU holder konflikten om europapolitikken levende, men det er altså ingenting som tyder på at Støre har tenkt å si opp EØS-avtalen eller ta Norge ut av et nordisk og europeisk samarbeid om energipolitikken. Der har Arbeiderpartiet, i hvert fall så lenge det ledes av Støre, null handlingsrom. Men Støre har ikke klart å formidle at Norge faktisk tjener stort på europeisk samarbeid om klima- og energipolitikken. Inntil han klarer å vise det, i ord og handling, vil kritikken vedvare.

Bedre og mer omfattende omfordeling er veien å gå. Staten bør dele mye mer av de ekstraordinære kraftinntektene med folk flest. Her har Støre og øvrige norske politikere stort handlingsrom.

• Les ekspertintervju: Kraftsystemet er bygget for nettoeksport

Klima- og energipolitikken fordrer bred folkelig oppslutning. Det er ingen grunn til at staten eller private og offentlige eiere skal sko seg urimelig på forbrukernes bekostning. Det skjer når strømprisene er så høye som nå. Derfor må det brukes mer krefter på spørsmålet om fordelingenav verdiene som skapes. Det både kan og bør gjøres mye på toppen av den nåværende strømstøtteordningen.

CO₂-kompensasjon til folk flest

I debatten er det ofte et oversett eller dårlig forstått faktum at norske strømpriser har vært tett forbundet med de europeiske i mange år. Dette er ikke noe som kom med Acer-vedtaket i 2018. Det kom heller ikke med kraftkablene til Tyskland og Storbritannia i 2021 (men de forsterket utvilsomt koblingen). Vannverdiene i norske kraftverk har speilet prisen på kull/gass og CO₂ i årevis.

Den europeiske klimapolitikken løfter vannkraftens verdi og betyr at strømmen i Norge blir dyrere enn den ellers ville vært. Grunnen er at CO₂-prising gjennom EUs kvotemarked betyr at det blir dyrere å lage strøm fra kull eller gass, og det påvirker verdien vannkraften har.

De ekstra inntektene havner, med litt forsinkelse, stort sett i statskassen.

At kraftkrevende industri har fått kompensasjon for den indirekte virkningen av europeisk CO₂-prising på den norske strømprisen siden 2013 er et eksempel på at sammenhengen både er velkjent og anerkjent.

En liknende modell, med flat utbetaling til alle, kan utvides til å gjelde forbrukere flest. Det ville kostet staten noen milliarder, men gitt hver norske borger en direkte andel i verdien vannkraften skaper. I samspill med en revidert strømstøtteordning, kunne dette gitt grunnlag for et godt og varig regime.

Det ville også synliggjort at koblingen mot våre naboland skaper verdier for oss alle. Det er gjennom samarbeid i Europa at vi kan nå klimamålene og sørge for tilstrekkelig fornybar energi. Energiprisene vil trolig være høye i mange år. Det må politikken ta høyde for.