På vei inn i en ny vinter med høye strømpriser er det to tunge argumenter som melder seg for betydelige endringer i strømstøtteordningen og skattlegging av kraftselskapene.

• Statistisk sentralbyrå har levert en undersøkelse som ikke overraskende viser at de svært høye strømprisene biter mest hos dem som har lite fra før. Det trengs altså tiltak som gir bedre fordeling.
• Energikrisen som gir høye strømpriser i Europa og Norge kommer til å vare lenge, trolig i mange år. Det tilsier at midlertidige regimer erstattes av mer permanente ordninger som fungerer godt både på kort og lang sikt.

For Støre/Vedum-regjeringen vil det være avgjørende å utvikle politikk som virker på ordentlig. Det kreves innsats fra «grå, slitne, hardtarbeidende ikke-populistiske politikerne nå», slik Marianne Marthinsen skrev i Aftenposten søndag; «klassisk politisk arbeid, fordeling av byrder og omsorg for dem som sliter».

Det er bare mye ny fornybar energi og mer effektiv energibruk som kan gi nødvendige utslippskutt og kraft nok til ny industri, men klimapolitikken og energiomstillingen forutsetter bred folkelig støtte. Da må fordelingshensyn ivaretas på en god måte og politikken utvikles slik at den faktisk løser problemene som oppstår underveis.

Da strømprisene begynte å stige i fjor høst var mange fristet til å tenke at dette ville gå fort over. Nå vet vi at sjansen for det er liten. Selvsagt kan en ekstremt regntung og varm vinter få det til å renne over i alt som er av vassdrag, men det det er ikke noe man kan legge til grunn. Fremtidsprisene på gass i Europa viser at det kommer til å bli dyrt med strøm lenge. Bare store mengder ny fornybar energi i Norge og nabolandene kan rette på dette – og det kommer til å ta noen år.

Derfor er det riktig å se etter permanente ordninger som ivaretar fordelingshensyn på en bedre måte enn dagens strømstøtteordning. Undersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå gir god og nyttig innsikt som utgangspunkt for politiske reformer.

• Det er folk med de laveste inntektene som opplever den største trøkken når strømprisene går opp. De har også minst mulighet til å gjøre mye med forbruket sitt uten store velferdstap fordi strømforbruket går til nødvendighetsgoder. Boligstørrelsen henger normalt også tett sammen med inntekt. Bor du trangt, har du ikke et rom som kan stenges av for vinteren.
• Også folk med høyere inntekter opplever at strømregningen biter, men har flere tilpasningsmuligheter. Bor du i enebolig, kan du lettere fyre med ved. Har du høy inntekt, er du bedre i stand til å gjøre investeringer som demper energiforbruket og sikrer lavere utgifter på sikt.

Dette er hovedbildet. Det finnes selvsagt unntak der folk med høye inntekter har lavt strømforbruk og folk med lave inntekter har svært høyt forbruk av strøm.

Samtidig gjør de høye prisene at inntjeningen i kraftproduksjon er svært høy. Når prisen passerer 80 øre/kWh har alle involverte, både kraftselskapene, deres eiere og staten, fått tilbake sitt for lengst. Alt over 80–100 øre/kWh kan trygt regnes som superprofitt. Akkurat hvor man bør sette innslagspunktet kan diskuteres. Men hovedpoenget er at superprofitten bør tilbakeføres til folk – på en måte som både er rettferdig og stimulerer investeringer i fornybar energi og energieffektivisering.

Superprofitten bør inndras av staten og betales tilbake med en lik sum per innbygger. Prisnivået i de ulike prisområdene for strøm vil avgjøre hvor mye som dras inn – og dermed hvor mye som betales ut. Hvor mye som betales tilbake, vil avgjøres av hvor høy strømprisen er.

Med et slikt opplegg vil alle få sin like del av de ekstraordinære inntektene, men det vil bety mest for dem som har minst. Grunnrenten går tilbake til folket, naturressursenes egentlige eiere. Samtidig vil insentivene for sparing og effektivisering beholdes, fordi alle forbrukere eksponeres mot de høye prisene.

Støre/Vedum-regjeringen bør lansere en reform langs disse linjene. Den bør kombineres med tiltak som stimulerer til investeringer i enøk-tiltak og lokalt basert fornybar energi, gjerne i tråd med skissen Andreas Halse presenterte i denne teksten på Energi og Klima forleden.

Politikk som retter seg mot husholdninger som eier egen bolig må kombineres med tiltak som treffer også dem som leier. Å sikre at landets kommunale boliger er energieffektive er trolig noe av det mest treffsikre man kan gjøre hvis målet er å lette byrdene for folk som har lite penger å rutte med.