Enova kuttet i vår ut støtte til elvarebiler og biogasskjøretøyer. Det har vakt motstand – blant annet fra Postens toppsjef Tone Wille, som i et innlegg i Nettavisen spør «Hei, Enova – er klimakrisen avblåst?»

Det er gode argumenter for å kutte denne støtteordningen. Men det er også gode argumenter for å beholde den – i samspill med andre virkemidler som gjør at skiftet fra fossile drivstoff til elektrisitet går fortere i markedet for nyttekjøretøyer. Den kunne for eksempel vært trappet ned over litt tid på forutsigbart vis.

Men disse argumentene handler ikke om at store selskaper som Posten skal kunne finansiere sin klimaomstilling ved å sende regningen til skattebetalerne.

Et dytt «nedenfra»

Jeg har i mange sammenhenger forsvart at det er riktig å gi «grønn» støtte til husholdninger og småbedrifter, blant annet til enøk og solenergi. Dette gir en dytt «nedenfra» – som klimapolitikken og det grønne skiftet sårt trenger.

Når det gjelder elvarebilene, er det lett å se for seg praten mellom rørleggeren, elektrikeren og snekkeren som alle er avhengige av gode varebiler for å utføre sitt daglige virke. Hvis rørleggeren, som allerede har kjøpt en ID Buzz, lar kollegene prøvekjøre, så er han en agent i omstillingen. Noen titusen i støtte fra Enova er med på å styrke rørleggerens argument. Slike samtaler er viktig politisk kommunikasjon.

Verdien av dytt «nedenfra» er stort når vare- og lastebilsegmentet nå skal over på elektrisitet.

Det er sikkert vanskelig å finne virkemidler som gir småbedrifter støtte til elvarebiler, mens støtten til aktører som Posten og andre store transportbedrifter strammes inn og fjernes. Men det er her den politisk riktige linjen ligger – å støtte de små, ikke de store og sterke.

Posten – et grønt mønsterbruk

Posten har alt på stell når det gjelde klima- og klimarapportering. Årsrapporten presenterer et mønsterbruk, et fyrtårn i den grønne omstillingen. Det er toppscore på bærekraftindekser, det er grønne obligasjoner, science based-targets, rapportering etter beste internasjonale praksis på klimarisiko og dokumentasjon som viser nedgang i klimagassutslipp.

I 2023 burde det være opplagt at et slikt selskap kjøper elvarebiler uten å belaste fellesskapet. Er det en ekstraregning, bør den sendes kundene, ikke skattebetalerne. For virkelig ny teknologi i større kjøretøyer er saken annerledes, men for hyllevare, som kan hentes hos Møller Ryen, er det ingen som helst grunn til at Posten og andre store transportbedrifter ikke skal ta regningen selv.

Posten opererer i et marked med sterk vekst. Selskapet er en tjenesteleverandør i en del av økonomien som vokser, fordi folk vil ha t-skjorter, joggesko, hagemøbler, apotekervarer, elektroniske duppeditter og matvarer levert på døren. Fra 2017 til 2022 er pakkefrakten mer enn doblet. Omstillingen til moderne postordre øker transportbehovet kraftig. Dette er en urovekkende trend, sett med klimaøyne.

Nettopp derfor bør Posten – og selskapets konkurrenter – sørge for at pakkeleveransene utføres med lavest mulig utslipp. De reelle kostnadene må komme til syne både for kundene og for virksomhetene som selger varer på nettet. Det er ingenting som heter fri frakt. Transport koster. Bilene som brukes, må gå utslippsfritt, og sjåførene som kjører dem, må ha ordentlig betalt.

Hva skal staten betale?

Det er for tiden mye diskusjon om statens rolle i overgangen mot nullutslipp. Næringslivet vil svært ofte at staten plukker opp regningene.

I mange tilfeller er det uten tvil slik at staten må ta en rolle som «risikoavlaster» og korrigere for markedssvikt, men det må skje med omhu.

Samfunnsøkonomene er etter mitt syn ofte litt i strengeste laget i denne debatten, men det er viktig å ha med deres perspektiv om at en tilstrekkelig høy utslippskostnad, og ikke subsidier, bør drive den grønne omstillingen. Dette ekspertintervjuet Øystein Rygg Haanæs har gjort med Katinka Holtsmark, som er forsker i miljøøkonomi og politisk økonomi ved Universitetet i Oslo, forklarer denne logikken veldig godt.

Under pandemien ble næringslivet, og særlig de store aktørene, tilvent at regningene kunne sendes til staten.

I DN skrev Zeros leder Sigrun Aasland forleden at subsidiekulturen har fått «long covid».

Å kreve at staten skal ta regningen for hyllevare, slik Postens toppsjef Tone Wille gjør, er nettopp et uttrykk for subsidiekulturens «long covid».

Posten har, som en stor og statseid aktør, et særlig ansvar. Det handler om egne utslipp, men også om å utøve ledelse i feltet. Godt klimalederskap fra Posten vil i denne saken være å si at alle varebiler herfra og ut skal være elektriske, uansett om de koster noen titusen ekstra i innkjøp. Det bør nå være bransjestandarden for alle som driver med distribusjon av varer i stor skala.