Oslo Energy Forum er det norske energi-etablissementets happening, med Equinor-sjef Anders Opedal som styreleder, Hydro, Yara, Statkraft, DNB og DNV som partnere og Energidepartementet som solid sponsor. Mens demonstrantene fra Extinction Rebellion holdes på trygg avstand, faller det seg liksom helt naturlig at kronprins Haakon tar plass på første benk.

Dette er en arena hvor de riktig store problemstillingene knyttet til klima- og energiomstillingen kan bli belyst. Hvor står vi nå, noen måneder etter COP28 i Dubai?

Kompleksiteten er stor. Konfliktlinjene mange og uoversiktlige.

På middagen tirsdag kveld hadde forskerne Fiona Hill og Ivan Krastev gitt en ytterst dyster analyse. I Moskva sitter Vladimir Putin, drevet av målet om å gjenoppbygge et russisk imperium. I USA er det reell fare for at Donald Trump velges til president om noen måneder, med total uforutsigbarhet som følge.

Samarbeid i rivaliseringens tid

Den mest celebre gjesten i Holmenkollen, USAs klimautsending John Kerry (80), trer som kjent snart tilbake for å drive valgkamp for Joe Biden (81). Kerry er presis og tydelig i sin tale, og har uten tvil gjort stor og verdifull innsats i det globale klimastrevet – ikke minst ved å holde kanalene åpne mellom USA og Kina. I rivaliseringens tid gjelder det å klamre seg fast til at de to supermaktene har felles interesse i å samarbeide om et globalt fellesgode – å hindre de verste klimaendringene.

Også Tanzanias president Samia Suluhu Hassan var til stede. Hun er på statsbesøk for å markere 60 år med diplomatiske forbindelser med Norge. Presidenten fremholdt at Afrika ikke bare kan være råvareleverandør, men også utvikle grønn industri. Som man kunne vente er Equinors planer om å bygge et stort LNG-anlegg i Tanzania på dagsordenen. Dette har vært på tegnebrettet i årevis, og støter mot en underliggende konflikt i klimakampen. Hvordan skal vi i nord og vest stille oss når land i det globale sør ønsker å utvikle fossile energiressurser? Hvis ressursene har en verdi, har vi noen rett til å legge hindringer i veien?

Behovet for penger til finansiering av fornybar energi i utviklingsland og fremvoksende økonomier, er formidabelt. Institusjonene som steller med slikt, Verdensbanken og IMF, er ikke rigget for å gjøre jobben. Den private kapitalen går til land der forholdene er tryggere, slik vårt Oljefonds investeringer i fornybar energi og infrastruktur forbeholdes de rike delene av verden. Der er risikoen lavere.

Tror vi på netto null i 2050?

Statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Espen Barth Eide var blant de få som strakk hånden i været da det innledningsvis ble spurt om publikum trodde 1,5 graders-målet var innen rekkevidde. Støre ga en ganske gretten kommentar til Financial Times vurdering av Norge som en klimahykler. FT er dårlig informert, sa statsministeren. Norge vil nå sine klimamål gjennom samarbeid med EU og innsats her hjemme. Våre satsinger på karbonfangst og flytende havvind kan gi viktige bidrag utenfor landets grenser, sa Støre – og understreket: Vi er i omstilling ut av olje og gass. Vi er ikke en oljenasjon. Vi er en energinasjon, men skal fortsatt være en sikker leverandør av gass til Europa.

Det er evnen til å balansere på denne linjen FTs Richard Milne peker på, og slår fast at det blir vanskeligere og vanskeligere for Norge å unngå stempelet som en hykler. Jakten på havbunnsmineraler supplerer petroleumsaktiviteten – og gir Norge motbør.

Det er ikke så lett å få øye på at Norge «omstiller seg ut av olje og gass» slik Støre sier, når det hele tiden legges til rette for leting etter mer olje og gass langt fra eksisterende infrastruktur i Barentshavet. Så lenge statsministeren – og Norge – står i denne spagaten, blir det også vanskeligere å utøve det tydelige og sterke lederskapet som John Kerry mener er avgjørende at trengs både i politikk og næringsliv. Norge er naturligvis en «good guy» i de internasjonale klimaforhandlingene, men kanskje er det slik som en av gjestene på scenen i Holmenkollen onsdag, Jason Bordoff, uttrykte det: «Hvis du virkelig tror på netto null i 2050, ville du handlet annerledes».

Hans adressat var riktignok ikke Norge, men de store oljeselskapene. Bordoff, som i Obamas tid var en av hans viktigste rådgivere og nå er ved Columbia-universitetet, har særlig arbeidet med de store oljeselskapenes rolle i omstillingen. Det har så langt vært marginale bidrag i investeringer på den grønne siden fra den kanten. De må tenke på aksjonærene, og det er grenser for hvor stor svingen vekk fra superprofitabel olje og gass kan være uten at det blir opprør.

Dyrere og vanskeligere uten handel

Equinors toppsjef Anders Opedal slo fast at hans selskap vil holde seg til omstillingsplanen fra 2021, selv om aksjemarkedet har sendt kursen ned etter kapitalmarkedsdagen i forrige uke. Han understreket at selskapet må investere i omstillingen nå, for å være et relevant selskap i fremtiden. Opedal snakker mye om behovet for å finne balanse og omstillingens kompleksitet. Øverst på ønskelisten står politisk stabilitet, brede avtaler som strekker seg over valgsyklusene.

Det ytterst usikre og truende internasjonale bildet gjør det enda vanskeligere å håndtere klima- og energiomstillingen – som er kompleks nok fra før. Som Bordoff sa det: Energiomstillingen kompliserer geopolitikken og geopolitikken kompliserer energiomstillingen.

Det er åpenbart at «omstillingen vekk fra olje og gass» som COP28 signaliserte, over tid vil svekke både inntektene og makten som ligger hos fossileksportører og i fossilindustrien. Samtidig gjør vestlige lands ønske om å være uavhengig av Kina og restriksjoner mot internasjonal handel at «alt» blir dyrere enn nødvendig. Ulike tilnærminger til klimapolitiske virkemidler mellom USA og EU gjør også at det blir tyngre å holde sammen over Atlanteren, selv om Kerry fremholdt at den voldsomme satsingen på teknologi som ligger i IRA-pakken, etter hvert vil bli et gode for alle – ikke bare internt i USA. Nye metoder for å utnytte geotermisk energi kan for eksempel gi et vesentlig bidrag til CO₂-fri energiproduksjon i store deler av verden.

Kerry snakker om energiomstillingen som en «all of the above exercise» – og den største forretningsmuligheten siden den industrielle revolusjon. Det trengs sol- og vindkraft, karbonfangst, kjernekraft, elbiler, hydrogen, tiltak mot metanutslipp – absolutt alt som kan hindre utslipp av klimagasser.

Handling nå – eller utålelige byrder for de som kommer etter oss

Det finnes ikke én vei – selv om det er opplagt at energiforsyningen må bli fornybar og elektrisitet overta for olje og gass også i sluttbruk. For tross at verdens investeringer i fornybar energi i 2023 nådde toppnivåer og det ble solgt elbiler som aldri før, fortsatte utslippene å øke. Oljeetterspørselen går opp, ikke ned. Alvorlige hendelser, og enda dystrere utsikter, drevet av klimaendringer, endrer ikke stemningen i en slik utstrekning at det virkelig gir handling. Overdreven teknologioptimisme kan kamuflere hvor mørke utsiktene egentlig er, og undergrave jakten på løsninger som gjør at vi reduserer behovet for ressurser og energi gjennom endringer som betyr at vi løser samfunnsoppgaver uten å sette så formidable avtrykk.

For å gi deltakerne på Oslo Energy Forum – og en bredere offentlighet – mer kunnskap om hvor vi nå står, har fire forskere fra NUPI, Columbia-universitetet og European Policy Center i Brussel skrevet en kompakt rapport om den politiske økonomien etter COP28. Fabian Zuleeg, som leder det Brussel-baserte senteret, formulerte oppgaven slik da han oppsummerte: «Vi må akselerere global felles handling i en tid med økende innenlandsk og global fragmentering og polarisering».

Det er ingen enkel sak, og krever stor evne til koordinering og klok politisk handling over et ytterst bredt spekter. Men alternativet er, som Zuleeg sa det, å overlate til kommende generasjoner en fremtid de ikke fortjener.