Fornybar Norge samlet sine tropper under mottoet «Sammen om kraftløftet» i Oslo tirsdag. I parløp meldte LO-lederen og NHO-sjefen om behovet for sterk innsats for utbygging av mer fornybar energi – for å nå klimamål og sikre at Norge har en fremtid som industrinasjon. Hydros Arvid Moss hadde samme budskap – det hadde også fagforbundet Industri og Energis leder Frode Alfheim.

Fornybar Norges administrerende direktør Åslaug Haga ba stortingspolitikerne om et bredt energipolitisk forlik. Hun ønsker stabile og forutsigbare rammer for næringen – det er nødvendig for å realisere ny kraftproduksjon. Politikerne som snakket under konferansens panelsamtale, kom henne egentlig ganske langt i møte, ikke minst når det gjelder skattereglene.

Bakteppet er naturligvis klimamålene, energi(pris)krisen og et ubestridt behov for å bygge ut mye ny fornybar energi, slik en rekke rapporter og analyser dokumenterer.

Men det er ikke slik at et topptungt seminar på Nasjonalmuseet – med LO og NHO i front – bestemmer farten på fornybarsatsingen i Norge. Da hadde konsesjonene for vind- og vannkraft trillet ut av NVE, mens det uten protester ble reist turbiner og bygd vannkraftverk over det ganske land. Slik er det som kjent ikke, og slik kommer det heller ikke til å bli.

Det er betydelig folkelig motstand, og som statssekretær Amund Vik (Ap) i Olje- og energidepartementet konstaterte flere ganger i sitt innlegg er det nødvendig å etablere en «ny energipolitisk samtale med det norske folk».

Uten at toppene i industri og fagbevegelse klarer å få med seg lokale politikere og folk flest, så blir det ikke noe kraftløft.

Men hvor mye ny kraft trengs egentlig, hva vil den koste, og hvor skal den bygges?

Jeg tror Une Bastholm fra MDG langt på vei har rett når hun sier at det ikke kommer til å bli bygd ut mer storskala vindkraft på land i Norge. Noen få prosjekter kan kanskje bli realisert, men det er neppe folkelig aksept for mange nye anlegg av Fosen-typen, som kan gi strøm til 30-40 øre/kWh i store volum.

Ønsket om mye ny fornybar energi støter mot viktige barrierer som gjør at den vil bli mye dyrere enn vi har vært vant med. Vindkraft på land blir først og fremst billig hvis den bygges med store turbiner på knauser langs kysten og i fjellet der det blåser mye. Lavere turbiner i områder med dårligere vindforhold gir dyrere strøm, men mindre alvorlige naturinngrep.

Vi må rett og slett ta innover oss at ny fornybar kraftproduksjon – som er politisk akseptabel – koster ganske mye penger. Det gjelder vindkraft som kan bygges på såkalte «grå» arealer, det gjelder småkraft, det gjelder solenergi – og det gjelder ikke minst vindkraft til havs. Hvis vi som samfunn vil ha mye ny strøm, så må vi betale for den.

Det gjør selvsagt at alle slags energieffektiviseringstiltak relativt sett blir mer lønnsomme. Det er ikke enøk-tiltak og lokal energiproduksjon som står øverst når NHO- og LO-toppene presenterer sine ønskelister, men det er der disse tiltakene hører hjemme. Det er bra om flere bokstavelig talt får eierskap til det grønne skiftet. Å utnytte eksisterende infrastruktur og investeringer best mulig er dessuten avgjørende for å gjøre at vi får mer ut av ressursene. Kan vi unngå å bygge ut ny og omstridt kraftproduksjon, er det selvsagt en fordel.

Også for legitimiteten knyttet til ny kraftproduksjon er det avgjørende at enøk-potensialet tømmes mest mulig ut. Da kan lokale og sentrale politikere med større tyngde si at nå kommer vi ikke lenger uten å bygge nytt. Å engasjere og mobilisere lokalt er avgjørende for å sikre folkelig aksept for ny kraftutbygging.

Derfor er det bra at Stortinget nylig vedtok en nærenergireform og at regjeringen satser mer på enøk-tiltak. Og derfor må det fra toppen sendes et tydelig signal ut til lokale politikere og næringsliv om at de nå må se seg rundt i sitt nærmiljø og spørre hva de kan gjøre både for å effektivisere egen energibruk og finne plass for ny energiproduksjon. Så må de lokale politikerne oppleve støtte fra toppene når stormene kommer.

Å dempe konfliktnivået i energipolitikken mest mulig er fornuftig og ønskelig, men konfliktfritt blir dette aldri.