I nyhetene: Jonas Gahr Støres nye regjering er utnevnt. Et trekløver fra Ap får de viktigste rollene i klima- og næringspolitikken.

Min analyse: Det er jobben med å lede Norge gjennom den store grønne omstillingen Støre-regjeringen kommer til å bli vurdert på når denne fireårs-perioden er omme.

Klimagassutslippene skal kuttes med 55 prosent til 2030. Det blir heftig. Samtidig må det utvikles nye grønne jobber i stort omfang, og omstillingen må skje uten at det blir gule vester fra Hamresanden til Hammerfest.

Oljepolitikken skal tilsynelatende ligge fast. Det betyr daglig bråk med miljøopposisjonen i Stortinget.

• Les kollega Lars-Henrik Paarup Michelsens gjennomgang av Hurdals-plattformen.

To ganske akutte kriser havner umiddelbart på olje- og energiminister Marte Mjøs Persens bord: Hun må være beredt til resolutt politisk handling når det gjelder strømprisene, og hun må håndtere en høyesterettsdom mot vindkraften på Fosen som ingen helt ser ut til å ane rekkevidden av.

Strømprisene er ekstraordinært høye og uten bøtter med regn de nærmeste ukene, kombinert med kraftig fall i gassprisene i Europa, vil vinteren bli svært kostbar for mange. Økt bostøtte og liknende tiltak kan bistå lavinntektsgrupper, men det kan også bli nødvendig å dele ut noen sjekker flatt som skattelette til både husholdninger og næringsliv. Prisene vi nå ser er langt utenfor det vi kan regne som ordinære svingninger.

Det som virker mot høye strømpriser på lengre sikt, er mer fornybar energi og mer effektiv bruk av strømmen vi har. Det er overraskende at regjeringen ikke legger mer vekt på energieffektivisering og lokal energiproduksjon i Hurdal-plattformen. Det kan komme etter hvert, men løser likevel ikke utfordringene på lengre sikt: Vi må ha mer fornybar energi og flere kraftlinjer i Norge, dersom den grønne reindustrialiseringen ikke skal stoppe opp.

Og her kommer Fosen-dommen inn som en gigantisk X-faktor. Dommen oppfattes som en historisk seier for den samiske rettighetskampen. Reindriften på Fosen har vært motstandere av vindkraftutbyggingen siden starten og vant nå frem i Høyesterett. Men vindmøllene er bygd, de står der, med veianlegg og tilhørende inngrep. Men de er altså ulovlige. Krav om at de skal rives er allerede reist, og tilsvarende krav kommer når det gjelder vindparken på Øyfjellet ved Mosjøen. Striden blir ikke mindre pikant ved at det er kraftforedlende industri, som «alle» sier de vil ha, som er vindkraftverkenes kunder. Dommen kan få stor betydning, ikke bare for disse vindkraftverkene, men også for en rekke andre kraftprosjekter, kraftlinjer, gruvedrift og veibygging i de delene av landet hvor det foregår reindrift. Det kan være full stopp for veldig mye ny infrastruktur av alle slag – fra Røros til russergrensen. Dommen slår fast at retten til kulturutøvelse, altså reindrift, «ikke kan settes til side til fordel for storsamfunnets interesser – uansett hvor grønn industrien måtte være».

Hvem som skal ta det økonomiske ansvaret hvis vindmøller må rives, er langt fra gitt. Selskapene som har bygget vindkraftverkene har gjort det i overenstemmelse med råd fra Olje- og energidepartementet – til tross for pågående rettsprosesser.

Marte Mjøs Persen har tidligere gjort seg bemerket som motstander av vindkraft. Hun må nå rydde opp i et felt der det ofte går en kule varmt.

All ny kraftutbygging og tilrettelegging for ny industri vil kreve avveininger mot naturinngrep og hensyn for eksempel til reindriften. Men at det går ti år eller kanskje enda lengre til planlegging og beslutningsprosesser, gjerne også i påvente av kompliserte rettslige avgjørelser, kan Jan Chr. Vestre simpelthen ikke leve med – hvis han skal få gjennomført en grønn reindustrialisering av Norge. Dette må gå fortere. Hvordan alle berørte parter kan bli hørt, og alle interesser behørig ivaretatt, uten at det tar årevis, må Vestre og Mjøs Persen finne ut av.

For Vestre blir det også uhyre sentralt å finne frem til modeller som kan realisere nye og grønne verdikjeder, ofte med et komplekst og sammensatt aktørbilde, uten at regningen til staten blir urimelig høy. Dette handler om hydrogen og ammoniakk, grønn skipsfart, flytende havvind, avansert bioenergi, og mye annet. Her er det mange ønsker og mål i Hurdal-plattformen, men hvordan dette skal løses i praksis er i liten grad klargjort. Det må også finnes penger på budsjettene, og det blir ikke enkelt.

Fellestrekket ved nesten all ny industri er at det oppstår et betydelig nytt kraftbehov. Det trengs ledninger – og også mer fornybar kraftproduksjon. Skyves dette for langt ut i tid, øker risikoen for forsyningskriser.

Elektrifisering av oljesektoren gir kutt i norske utslipp, men er samtidig et strømsluk. På denne siden av 2030 er det lite sannsynlig at strømmen til plattformene i noe særlig omfang vil bli levert fra havvind. Elektrifisering av oljesektoren kan derfor komme i konflikt med ønsket om rimelig kraft til mer landbasert industri.

Men hverken ny industri eller mer fornybar kraftproduksjon gir i seg selv utslippsreduksjonene Espen Barth Eide trenger for å kutte norske utslipp med 55 prosent til 2030. Det er tiltak i eksisterende industri og klimakutt i alle deler av transportsektoren som må gi disse utslippskuttene. Hovedgrepet også her vil være elektrifisering.

Et svært tydelig Senterparti-stempel i Hurdal-plattformen er at bioenergi og biodrivstoff nevnes som klimaløsning på område etter område. Det er svært klokt å kartlegge hvor stort potensiale som norske ressurser kan levere, men det vil være svært uklokt å øke bruken av biodrivstoff uhemmet utover det som kan produseres bærekraftig her i landet.

Bioenergi er og blir en knapp ressurs. Derfor kan ikke økt import av biodrivstoff med tvilsomt opphav bli løsningen hvis det viser seg vanskelig å nå målene som settes.

Hva skjer fremover? Nye koster i regjeringskontorene vil ganske sikkert følges av nye initiativ. Både Espen Barth Eide, Marie Mjøs Persen og Jan Chr. Vestre får nok å henge fingrene i.