Nyheten: Lederstriden i Venstretilspisses foran landsmøtet i slutten av september. Blir det Abid Raja eller Sveinung Rotevatn, eller kommer Guri Melby inn som en samlende kompromisskandidat?

Min analyse: Den nye Venstre-lederen, hvem det nå enn måtte bli, har en formidabel oppgave foran seg. På de neste tolv månedene må tilstrekkelig mange velgere overbevises om faktisk å stemme på partiet, ikke bare være sympatisk innstilt overfor et grønt parti som har plassert seg på borgerlig side.

Med Venstre under sperregrensen vil Erna Solbergs tid som statsminister ganske sikkert være over. Både i Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil det være mange som fryder seg hvis Venstre mislykkes. Partiets tja til EU og iherdige forsvar for EØS-avtalen gjør også at det vil være glede i ihuga nei-kretser hvis partiet ryker ut.

Hva skal vi med Venstre, spurte Nationens kommentator Eva Nordlund forleden – og konkluderte med at Venstre-folk like gjerne kan stemme MDG eller Høyre.

Nordlund er inne på det som er et grunnleggende problem for Venstre. Partiet havner lett mellom mange stoler og blir andre- eller tredjevalget. Intern uro og lederstrid er nok deler av forklaringen, men det er over et år siden Venstre var over 4 prosent på målingene.

Venstre har ikke klart å levere klimaseire som begeistrer velgerne. Partiet kan ha kjempet iherdig internt når det gjelder oljeskatt, iskant og nye konsesjonstildelinger, men bildet utad er at Høyre og Olje- og energidepartementet styrer ganske upåvirket av sin juniorpartner i regjeringen.

Med Sveinung Rotevatn som klimaminister og Iselin Nybø som næringsminister burde Venstre også ha både milliarder og muligheter til å oppnå mye innen grønn næringspolitikk. Men de har ikke fått det til. For eksempel hydrogenstrategien regjeringen la frem før sommeren både retning og profil.