Til sin 20-årsfeiring har Sigrun Aasland og hennes stab i Zero laget en utredning som viser hvordan det er mulig å nå Sp/Ap-regjeringens mål i klimapolitikken. En slik plan mangler foreløpig fra regjeringens side.

Sp/Ap-regjeringen gjorde en ganske betydelig vending i klimapolitikken gjennom følgende formuleringer i Hurdalsplattformen: «Innen 2030 skal 55 prosent av de norske klimagassutslippene kuttes, målt mot 1990. Denne forpliktelsen gjelder hele økonomien, inklusive kvotepliktig sektor».

Balansen mellom nasjonale og internasjonale klimamål – «hjemme» og «ute» – har alltid vært en del av den norske klimapolitikken. Både i forhold til Solberg-regjeringen, og ikke minst målt mot Stoltenberg-regjeringens politikk, er vekten på utslippskutt i Norge mye større hos Støre/Vedum.

Statistisk sentralbyrås forskningsdirektør Linda Nøstbakken advarer mot at alle kuttene skal tas hjemme. Det blir dyrt, mener hun.

Zeros oppskrift tar utgangspunkt i Hurdalsplattformens mål. Zero viser at det vil være svært krevende og kostbart, men likevel fullt mulig, å kutte utslippene i 2030 ned til et nivå på 23 millioner tonn. Gjennom forsterket virkemiddelbruk i alle sektorer kan de norske klimagassutslippene kuttes så mye.

Zero peker på differansekontrakter som et svært viktig virkemiddel for å få gjennomført tiltak som er for dyre til at CO₂-prising ordner biffen. Dette er trolig i mange tilfeller en god modell. Også ulike støtteordninger i parallell med økte avgifter og reguleringer er med i virkemiddel-paletten.

At det trengs mer politikk og mer penger for å nå Hurdalsplattformens klimamål, er uten tvil riktig. Men det vil nok bli stilt atskillige spørsmål fra et måteholdent embetsverk når Støre/Vedum-regjeringen skal lage sin handlingsplan for oppfølging av målene.

Det er ingen veldig god historikk for oppfyllelse av nasjonale klimamål i Norge. Det har vel aldri egentlig gått slik Stortinget og regjeringen har vedtatt at det skulle. Tiden arbeider for skjerping, slik .