I Svelgen, der jeg kommer fra, lærte vi at du ikke venter til vinteren med å hogge ved. For 30 år siden var vi en gjeng unger som arbeidet med skogplanting om våren. Nå går vi på hjortejakt i de skogene vi plantet da vi var små. Nå er skogen klar til å brukes til ved. Det slår meg at 30 år er lenge, men 30 år går også fort.

I 30 år har oljeindustrien vært den mest inntektsgivende næringen for den norske stat. I 30 år har vi som samfunn og enkeltmennesker nytt godt av de valgene våre foreldre og besteforeldre har tatt, på mange måter oppsummert i «de ti oljebud». I 30 år har ikke minst vi på Vestlandet levd midt i dette eventyret av teknologisk utvikling, verdiskaping og velferd.

Sårbar stilling

Men oljeeventyret har gjort oss sårbare, fallhøyden er stor. Den største fallhøyden har vi på Vestlandet. Det har fallet i oljeprisen det siste året vist med all mulig kraft. Det er derfor verdt å minne om den kanskje slitte, men like fullt gyldige klisjeen: Steinalderen tok ikke slutt på grunn av mangel på stein. Oljeeventyret kommer ikke til å ta slutt på grunn av mangel på olje.

Vi er nødt til å skape det grønne skiftet for å redde klimaet vårt, for å sikre våre barn og barnebarns fremtidige ressursgrunnlag. Men vi er også nødt til å skape det grønne skiftet i et nærings- og verdiskapingsperspektiv.

Dette bildet forsterkes av at norsk økonomi er gått fra å være i en særstilling til å være i omstilling, for å låne sentralbanksjef Øystein Olsens begrepsbruk. Når vi vet hvilken teknologisk og ingeniørfaglig kompetanse norsk næringsliv besitter, spesielt innenfor og relatert til olje og gass, synes det åpenbart at dette er et konkurransefortrinn vi må utnytte inn mot en økonomi i omstilling. Det synes like naturlig å knytte behovet for omstilling i næringslivet og i norsk økonomi til behovet for at verden og Norge når lav- og nullutslippssamfunnet i løpet av de neste tiårene. Det er i dag vi må skape næringene vi skal leve av om 30 år.

Og skal vi nå klimamålene, er vi nødt til å handle nå. Noe av løsningen vil ligge innenfor nevnte olje- og gassektor, og ikke minst innenfor landbasert industri. Men når en tredjedel av utslippene kommer fra transportsektoren, er det åpenbart at vi må lykkes med å fjerne utslippene fra bil, tungtransport, buss og ferjer. Utslippsreduksjoner fra transportsektoren kan faktisk være Vestlandets store bidrag til å få ned klimautslippene i Norge. Det vil samtidig bane vei for ny nærings- og teknologiutvikling og med det bidra til å skape mange nye kompetansearbeidsplasser her i vest.