De som har grunn til å være mest fornøyde etter Sharm El-Sheik, er petrostatene. De forhindret effektivt at det kom noe som helst om olje- og gassproduksjon i slutterklæringen.

Mål uten oppfølgingsevne

COP27 stadfestet målet fra Glasgow om å stanse den globale oppvarmingen på 1,5 grader. For å nå målet, sier FNs klimapanel at utslippene må ned med 43 prosent innen 2030, herav mye fra olje- og gass. Mange hadde håp om å få inn noe om dette i slutterklæringen i Sharm El-Sheik. Men møtet klarte ikke engang å få inn et lite konkret forslag om nedfasing (ikke utfasing) av olje- og gassproduksjon.

• Les også: Dette er hovedpunktene fra klimatoppmøtet i Sharm El-Sheik

Analyse av produksjonsplanene til olje- og gassindustrien viser at de planlegger å produsere 57 prosent mer olje og 71 prosent mer gass i 2030 enn forenlig med 1,5-gradersmålet. FN sier videre at verden går mot en global oppvarming på 2,8 °C innen 2100 med mindre regjeringer snarest forbedrer sine utslippsmål.

Realitetene viser at verden ikke klarer å stanse oppvarmingen på 1,5 grader. Hver tiendedel vi klarer å begrense oppvarmingen over dette, er uhyre viktig. Det krever realitetsorientering, ikke et uoppnåelig mål.

Petrostatene mest grunn til å være fornøyde

Olje- og gassindustrien, med sin rekordstore deltakelse av 636 lobbyister, har all grunn til å være fornøyd. Den klarte å forhindre enhver henvisning til olje og gass i slutterklæringen, og kan ufortrødent gå videre med planene om å øke produksjonen uten å komme i konflikt med vedtakene på COP27.

Petrostatene kunne enkelt støtte et urealistisk 1,5-gradersmål uten forpliktelser for dem, og også etableringen av et eget fond for tap og skade, klimamøtets eneste viktige og positive vedtak for fattige land. For foreløpig er det ingen penger i fondet, og oljeselskapene motsetter seg at deler av ekstrafortjeneste de har hatt, skal brukes til finansiering av fondet.

• Les ekspertintervju: Hva betyr egentlig «Tap og skade»?

Løftet fra COP15 om 100 milliarder dollar per år til utslippskutt og klimatilpasning i fattige land fra 2020 er ennå ikke innfridd. Kampen om klimafinansiering fortsetter på COP28 i Dubai høsten 2023.

Enorm lobbykapasitet forsinker det grønne skiftet

Olje- og gassindustrien kommer til å fortsette å bruke sin store påvirkningskraft til å kjempe for å øke etterspørselen. I de første ni månedene i år tjente de syv største private oljeselskapene rundt 150 milliarder dollar.

Med sin lobbyvirksomhet har industrien for eksempel lyktes med å få til en nær dobling av offentlig subsidiering av olje- og gassproduksjon til 64 milliarder dollar i 2021. Subsidier som heller burde brukes til det grønne skiftet for å nå klimamålene.

Paris-avtalen krever at landene melder inn utslippsforpliktelser, riktignok frivillige, som er ambisiøse nok til å nå klimamålene. Utfasing av olje- og gass, som er en nødvendig del av dette, har også fossilindustrien klart å svekke. Resultatet er at mange land i stedet for å øke ambisjonene, ligger etter de frivillige forpliktelsene de har levert inn til FN, og vi befinner oss på vei mot en oppvarming på nesten 3 grader.

Norge kan gi håp

Norge støttet sammen med de fleste oljeproduserende vestlige land å ta utfasing av olje- og gass inn i slutterklæringen. Og klima- og miljøminister Espen Barth Eide sa til NRK etter møtet at det er svært viktig å ikke gi opp 1,5-gradersmålet.

Men han vet også at om verden bruker alle oppdagede reserver av kull, olje og gass, sprenger vi karbonbudsjettet for å nå 1,5-gradersmålet 7 ganger. Og at produksjonen av fornybar energi må mangedobles i takt med at produksjonen av fossil energi går ned.

Men i stedet for å følge FNs anbefalinger om å trappe ned produksjon av olje- og gass har regjeringen funnet finurlige forklaringer på hvorfor akkurat Norge ikke bare skal øke produksjonen, men lete etter nye felt som skal produsere etter 2050, da vi skal ha nådd netto nullutslipp.

Skal den globale oppvarmingen stanses på et nivå vi fortsatt kan leve med, må det tas grep utenom klimatoppmøtene. Ingen vil gå først, men vi trenger frontrunnerne. Her er hva Norge kan gjøre, uten at det truer norsk økonomi:

1. Som det første større oljeproduserende land slutte seg til Beyond Oil and Gas Alliance (BOGA), og som Danmark stoppe utlysning av nye områder og avslutte olje- og gassproduksjon i eksisterende innen 2050.
2. Forsere utbygging av fornybar energi, særlig havvind, og overføre nødvendig kapasitet fra olje- og gassektoren til fornybarsektoren.
3. Forplikte seg til en betydelig finansiering av tap og skade fra ekstraskatt på ekstraordinær fortjeneste i olje- og gassektoren forut for COP28 i Dubai.

Dette vil være et rakettbidrag til det globale grønne skiftet, gjøre Norge til en troverdig partner for både rike og fattige land i de internasjonale klimaforhandlingene, og ikke true, snarere øke mulighetene for norsk økonomi.