Det er riktig som Hans Erik Horn skriver i sitt innlegg 3. juli: Det kommer mer kraft som følge av sertifikatordningen. Dette gir arbeidsplasser, særs viktig distriktsutvikling og lavere kraftpriser som kommer forbrukerne til gode. Det er tross alt de som indirekte betaler for utbygging av kraft og nett gjennom kraftprisen og nettleie. Det gledelige er at det er nok kapital og cashflow i omløp til å sikre en rimelig avkastning på kapital og samtidig sikre forbrukerne og næringslivet. Skjebnefelleskapet er reelt og god balanse mellom partene i kraftsystemet er fullt mulig med rettferdige ordinger. Dessverre så er det et stykke igjen til vi har oppnådd det, men hvis vi alle bidrar er jeg trygg på at vi lykkes.

Til sak. For å vurdere hvor godt et prosjekt er, samfunnsøkonomien og prosjektøkonomien, må alle indirekte og direkte kostnader forelegges tiltakshaver slik at man ikke risikere å sløse vekk penger på samfunnsøkonomisk ulønnsomme prosjekt.

Siden elektrifiseringen av Kollsnes er det betalt svært lite i anleggsbidrag, og trenden er faktisk negativ. I nettmelding ble det avslått å innføre anleggsbidrag i masket nett og resultatet er blant annet at regningen for den nye kraftlinja mellom Mongstad og Kollsnes på om lag 700 millioner kroner, kritisk for ytterligere elektrifisering av Troll, ble betalt over nettleia i stedet for av lisenseierne. Statoil tilbød seg paradoksalt nok å betale 300 millioner i anleggsbidrag, men fikk avslag grunnet manglende hjemmel.

Se bilde fra Ofoten-Hammerfest-saken (klikk for større versjon):

Hvem og hva er i hovedsak tiltenkt å ta i bruk mesteparten av kapasiteten i Ofoten-Hammerfest-nettet? Hvem dekker kostnaden med dagens regelverk? Hva vil tiltakskostnaden for elektrifisering av Snøhvit bli hvis de fikk seg forelagt kostnaden for kapasiteten i Ofoten-Hammerfest som de er helt avhengige av for å realisere prosjektet? Det samme går for Utsiragrunnen og andre elektrifiseringsprosjekter på beddingen.

Statnett sier det best i denne oppsummeringen:

Troll-Kollsnes betalte 710 millioner kroner (MOD) i 1993 i anleggsbidrag. Siden den tid har tiltakshavere for elektrifisering dekket svært lite av tiltakskosten for elektrifisering. Med andre ord, sentralnettet, med husholdninger, næringsliv, skoler og barnehager dekker indirekte opp investeringene for nett til elektrifisering via nettleia. Hvordan kan man vurdere prosjektøkonomi og samfunnsøkonomi uten internalisering av alle åpenbare kostnader? Samme problematikk gjelder også for utbygging av kraftanlegg hvor anleggsbidrag og innmatingstariff er kritiske elementer for å vurdere prosjekt og samfunnsøkonomi.

Mitt poeng: inntil alle signifikante direkte og indirekte kostnader er fremlagt for en tiltakshaver, kan man umulig få et godt bilde av samfunnsøkonomien. Optimal bruk av kapital i samfunnet krever internalisering av kostnader. Slik det praktiseres i dag er det bekymringsfulle brudd på samfunnsøkonomiske prinsipper som har og fortsatt vil føre til kryssubsidiering.