«Jeg snakker for de talløse menneskene som ikke lenger er i stand til å snakke for seg selv etter å ha forsvunnet i stormen», sa han fra plassen sin i konferansesalen.

«Jeg snakker for dem som har blitt foreldreløse i tragedien. Jeg snakker for dem som nå kjemper mot tiden i arbeidet for å redde overlevende og redusere lidelsene til de mange som har blitt rammet av denne ulykken. Jeg ber dere om å ta ledelsen. Og la Polen for alltid bli kjent som stedet hvor vi bestemte oss for å stoppe galskapen. Klarer menneskeheten å løfte seg til det nivået situasjonen krever av oss», spurte han (les hele talen her).

Yeb Saño fikk stående applaus fra salen. Det han hadde sagt gjorde tydelig inntrykk. Likevel tok det ikke mange dagene før kynisme og taktikkeri igjen preget klimaforhandlingene. Filippinenes delegasjon, som hadde møtt slik ydmykhet den første dagen, ble i lukkede møterom møtt med harde ansikter og strenge krav. U-landenes krav om at rike måtte holde sine utslippsforpliktelser, og reise penge til klimakutt i sør, ble avvist.

Pengene uteblir

I dag er Kyoto-avtalen mer eller mindre skrotet. Rike land vil ikke lenger «gå foran». I stedet vil de ha en ny internasjonal avtale, der alle land pålegges nesten like krav til utslippskutt.

– Siden Københavntoppmøtet i 2009 har det vært en kontinuerlig forskyvning av klimaansvaret, sier Ola S. Elvevold, klimarådgiver i Norges Naturvernforbund. Han har fulgt forhandlingene i en årrekke, og mener rike land ikke har gjort det de har lovet.

– Ansvaret for klimaproblemet skyves i større og større grad over på fattige land, sier han.

FN-forhandlingene peker nå fram mot 2015, og klimatoppmøtet i Paris. Paris er den nye deadline. Her skal landene enes om den nye, globale klimaavtalen som skal erstatte Kyoto-avtalen. Men u-landene nøler med å forplikte seg. For ikke bare har i-landene sviktet i å gå foran, de har heller ikke bevilget de pengene som skal til for å hjelpe u-landene til å møte klimakrisen.

Under klimatoppmøtet i Cancun for to år siden lovet rike land å reise 100 milliarder dollar i året innen 2020 i klimafinansiering til fattige land. Pengene er ment å hjelpe u-landene til å møte klimaendringene og kutte egne utslipp. Dette var forutsetningen for at u-landene gikk med på å inngå en ny, global avtale.

Men så langt er det ikke tegn til at en eneste krone kommer på plass. Det grønne klimafondet, som er satt til å administrere pengene som er lovet, er helt tomt. Det irriterer naturlig nok u-landene, og gjør det ikke lettere å få til en internasjonal klimaavtale.

Klimamøtet i Warszawa ble aldri det framskrittet Yeb Saño og hans meningsfeller hadde håpet på. Warszawa var framstilt som stedet der pengene skulle komme på plass. I stedet ble det arenaen for nok et løftebrudd fra i-landene. Ikke en gang en opptrappingsplan for hvordan pengene skal reises, ble man enige om.

Klimaforhandlingene er nå inne i en dyp krise. Det finnes i dag ingen internasjonale avtaler av betydning som regulerer utslippet av klimagasser. Likevel ligger håpet fortsatt i det internasjonale diplomatiet. Klimakrisen har potensial i seg til å reise dype konflikter om mat, vann og ressurser i framtiden. Skulle klimatoppmøtet i Paris havarere, slik klimatoppmøtet i København gjorde for fire år siden, vil det være tidenes nederlag for internasjonalt diplomati. Da kan klimadiplomati fort ende i klimakrig.