Klimarisiko er et nytt ord i vårt vokabular. Den britiske sentralbanksjefen Mark Carney introduserte begrepet i sitt store foredrag for forsikringsbransjen i Lloyds, London, 29. september 2015. Klimarisiko er i dag et sentralt tema, ikke bare for næringslivet, men for samfunnet som helhet, og gjelder risikoen for å bli påført økonomisk tap/skade ved ikke å motvirke/ta høyde for de dyptgripende endringer som kommer med – og i kjølvannet av – klimaendringene.

Carney
inndelte klimarisiko i tre kategorier:

Når
klimarisiko i disse dager er kommet høyt opp på samfunnets
dagsorden, skyldes det først og fremst erkjennelsen av at vi i Norge
– som i andre deler av verden – vil kunne bli påført
astronomiske tap, og dermed samfunnsmessig ustabilitet, dersom vi
ikke i tide treffer forbyggende tiltak og reduserer risikoen. Veien
til lavutslippssamfunnet – «Det grønne skiftet» – kan bli meget
smertefull, og vi er allerede sent ute. Denne bekymring avspeiles i
regjeringens oppnevnelse av det såkalte Skanckeutvalget og det
mandat dette utvalget fikk.

Skanckeutvalgets
rapport, datert 12.12.2018 (NOU 2018:17) har vært ute på høring.
Her foreslår utvalget bla. analyseverktøy og metodikk mv. for å
håndtere
klimarisiko, ledsaget av krav til en utstrakt rapporteringsplikt for
hvordan dette skjer innenfor den enkelte virksomhet. Oljeselskapenes
og statens håndtering og rapportering av risiko vies særskilt
oppmerksomhet.

Det
lå ikke i mandatet fra regjeringen at Skanckeutvalget skulle
behandle ansvarsrisiko,
den tredje kategorien i Mark Carneys begrepsapparat. Det kan man
undre seg over. Men utvalget velger likevel å gå inn på temaet
(Kapittel 5.5.). På
side 88, spalte 1 i rapporten sies det:

«En fremoverskuende og oppdatert kunnskap om klimarisiko og plassering av tap som følge av dette er viktig for å prioritere forebyggende tiltak hos offentlig og private aktører. Dette vil samtidig kunne redusere den rettslige risikoen hos de ulike rettssubjekter fordi de bedre kan tilpasse seg ved en adferd som er forsvarlig i forhold til et endret risikobilde. Ved å være oppmerksom på og utbre kjennskap om klimaendringer, effekter og juridisk risiko gjennom styring, regulering og budsjetter kan staten legge til rette for en bedre risikoforståelse og risikohåndtering.»

Utvalgets vurdering må man
være enig i. Kunnskap om rettslige adferds-
og ansvarsnormer antas å kunne ha en adferdsregulerende og
allmennpreventiv effekt. Alene utpeking av «gråsoner» rundt slike
ansvarsnormer, vil kunne bidra til forsiktighet når avgjørelser
tas.

Særlig
betydning vil kartlegging av ansvarsrisiko ha i tilknytning til norsk
olje- og gassindustris bidrag til klimaendringene. Her kan ansvar
oppstå i en størrelsesorden vi ennå
ikke fatter.

Kartlegging av ansvarsrisiko
er krevende

En
karakteristisk side ved ansvarssaker er at ansvarsspørsmålene
kommer opp og prøves av domstolene i ettertid,
vanligvis mange år etter at den ansvarsbetingende
handling/unnlatelse har funnet sted. Man innhentes med andre ord av
fortiden. Våre vurderinger og vedtak blir overprøvd av andre. I
klimasammenheng vil det også kunne bety at den negative utvikling
vil være kommet lenger, og at årsaksforhold og konsekvenser
fremstår med større tydelighet – samtidig som samfunnets
toleranse overfor
virksomhet med negative klimakonsekvenser vil være mindre. Trolig
vil slike holdninger også gjenfinnes i domstolene, noe som også er
en risikofaktor det bør tas høyde for.

Samtidig
må det sies at kartlegging og analyser av ansvarsrisiko innenfor
offentlig- og privat
virksomhet, vil være
ømtålelig,
fordi slike prosesser ikke bare vil kaste lys over beslutninger som
utfra den enkelte virksomhets egeninteresse egentlig bør unngås, men
også fordi slike avgjørelser vil være samfunnsmessig uønsket,
fordi det vil kunne representere kritikkverdige avvik fra samfunnets
handle- og forsvarlighetsnormer, med andre ord adferd som samfunnet
vil kunne reagere mot gjennom økonomiske- og strafferettslige
sanksjoner, eller som jurister sier det, vi blir ansett som
rettsstridig.

Analyser
av ansvarsrisiko innenfor den enkelte virksomhet vil derfor kunne bli
betraktet som et minefelt som det også knytter seg omdømmemessig
risiko til. Desto viktigere vil det være at stat og næringsliv
imøtekommer krav til åpenhet og objektivitet i slike prosesser, av
hensyn til eiere/aksjonærer og allmenheten for øvrig.

Kjernespørsmålet

Går
man dypere ned i temaet ansvarsrisiko, kommer man ikke unna kravet til aktsomhet,
blant jurister kalt culpa-normen. Dersom et inntrådt tap/skade kan
tilbakeføres til en handling/unnlatelser som er uaktsom,
vil den uaktsomme skadevolder kunne bli ilagt ansvar for det
økonomiske tapet som er oppstått. I vurderingen av om en adferd kan
karakteriseres som uaktsom, møter man gjerne tre hovedkomponenter:

Det
ulovfestede uaktsomhetsansvar har utviklet seg gjennom rettspraksis.
Den samme utvikling finner vi i de fleste land vi kan sammenligne med
oss med. På svært mange områder er normen i dag også lovfestet.
Det karakteristiske for det ulovfestede uaktsomhetsansvar, er at det
i prinsippet omfatter alle
medlemmer av samfunnet, enten man er en privatperson, profesjons-
eller yrkesperson, eller myndighetsperson. Prinsippet vil følgelig
representere kjernen i enhver analyse om ansvarsrisiko, riktignok
avhengig av hvilket livs- og samfunnsområde det gjelder. Generelt
vil øket risiko for skade skjerpe aktsomhetskravet.

Ansvarsrisiko i oljeindustrien

Selskaper
som står for produksjon og salg av olje og gass, vet at utslipp av
klimagasser – og dermed klimaskader – inntrer når produktet
brukes etter sitt formål. Det at det avgis klimagasser ved
forbrenning er med andre ord en iboende egenskap ved
det produkt de produserer og selger. Skadeevnen
er en konsekvens av dette.

I
global sammenheng er norskprodusert olje og gass en ikke ubetydelig
forurensningskilde. Uansett størrelse og omfang på den enkelte
virksomhet, vil den representere et bidrag
til de globale klimaskader. Det kan selvsagt diskuteres hvor stort og vesentlig
dette bidraget er, og hvordan det skal utregnes (for dette finnes det
modeller), men at oljenæringen som bransje og dermed det enkelte
oljeselskap – er en hovedbidragsyter til den katastrofen som venter
oss, er hevet over tvil.

Det er her ikke spørsmål om en større eller mindre risiko for skade, slik forholdene var for tobakksindustrien, der skadepotensialet ville bero på hyppighet og varighet på forbruket hos den enkelte. Skadepotensialet for olje og gass manifesterer seg ved forbrenning og blir større og større, jo lengre vi beveger oss bort fra taket på 350 ppm i atmosfæren. (I dag er konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren ca. 411 ppm.) I tradisjonell erstatningsrettslig tenkning kan dette trekke i retning av et skjerpet ansvar for oljeselskapene, i tråd med de ulovfestede objektive ansvar.

I
USA pågår det for tiden store søksmål mot oljeindustrien, der
søksmålene tar utgangspunkt i de rettsprinsipper (prejudikater) som
domstolene la til grunn i sakene mot tobakksindustrien på 90-tallet
og utover. Her ble det også lagt vesentlig vekt på at selskapene
hadde fornektet helseskader, og at de aktivt motarbeidet lovgivning
og tiltak som kunne begrense helseskadene.

Tilsvarende
kritikk vil kunne bli reist mot oljeindustrien.

Ansvarsrisiko for staten

Den
norske statens samspill med oljeindustrien skjerper ansvarsrisikoen
for statens del. Den skadeevne som knytter seg til oljeselskapenes
produksjon og salg av olje og gass fra norsk kontinentalsokkel, er
muliggjort gjennom tillatelser fra den norske stat. Staten er
imidlertid pålagt et særskilt
ansvar for beskyttelse av miljøet, jfr. Grunnloven §112, 3. ledd, i det staten, iflg. bestemmelsen, ikke bare skal
iverksette tiltak til beskyttelse av miljøet,
men skal iverksette tiltak som gjennomfører
– altså sikrer – bestemmelsens «grunnsetninger», med andre ord
de rettigheter – beskrevet i forarbeidene som menneskerettigheter –
som blant annet omfatter retten til et sunt miljø og en natur med
artsmangfold mv.

I
den utviklingen vi nå er inne i, der jordens gjennomsnittstemperatur
forventes å stige til 2- 4 °C,
kanskje mer, og hinsides Paris-avtalens
tak, «…ned mot 1,5 °C….»
er det overveiende sannsynlig at staten – ved i dobbel forstand å
gi full gass til oljeindustrien – meget grovt har krenket sine
naturrettslige, konstitusjonelle og menneskerettslige forpliktelser.
Dette kan ytterligere tydeliggjøres ved å vise til de
internasjonale bærekraftsprinsipper som Grunnloven § 112 er en
juridisk overbygning for: «Staten er forpliktet ovenfor egne borgere
og andre stater til å forhindre eller stanse betydelig forurensning
eller skade på miljøet.»

Statens
åpenbare tilsidesettelse av sine forpliktelser kan ha den
nærliggende konsekvens at bore- og utvinningstillatelser kjennes
ugyldige, og/eller at staten holdes solidarisk ansvarlig med
oljeindustrien for de skader/tap som de angjeldende oljeselskaper
derved bidrar til.

Oppsummering

Klimaendringene
er her allerede.

Størrelsen
på klimarelaterte tap og skader som etter hvert vil komme til
overflaten, vil overstige vår fantasi og fatteevne.

Det
ligger i kortene at de som rammes – også forsikringsselskapene –
vil ønske å velte tapet over på dem som kan sies å ha bidratt til
skaden. Her vil oljeselskaper og oljeproduserende stater være i
skuddlinjen.

Anbefalingene
fra Skanckeutvalget burde derfor være en kjærkommen anledning -
riktignok altfor sent – til å igangsette prosesser til klarlegging
av den ansvarsrisiko olje- og gassnasjonen Norge sitter på – ved
transparent og objektiv informasjon til aksjonærer og samfunn om
hvordan risikoen vurderes og håndteres.

Men
vil staten, regjeringen Solberg og oljeselskapene medvirke til dette?
Hvis vi får noe svar, vet vi at svaret blir nei. Det vil samtidig
fortelle oss noe om hvor vi befinner oss. Verken staten eller
oljeselskapene vil bli kikket i kortene. I stedet vil man møte
uetterrettelig retorikk om den norske oljens velsignelser og få Karl
Eirik Schjøtt-Pedersen med på kjøpet.