Klimarisiko er et nytt ord i vårt vokabular. Den britiske sentralbanksjefen Mark Carney introduserte begrepet i sitt store foredrag for forsikringsbransjen i Lloyds, London, 29. september 2015. Klimarisiko er i dag et sentralt tema, ikke bare for næringslivet, men for samfunnet som helhet, og gjelder risikoen for å bli påført økonomisk tap/skade ved ikke å motvirke/ta høyde for de dyptgripende endringer som kommer med – og i kjølvannet av – klimaendringene.
Carney inndelte klimarisiko i tre kategorier:
Når klimarisiko i disse dager er kommet høyt opp på samfunnets dagsorden, skyldes det først og fremst erkjennelsen av at vi i Norge – som i andre deler av verden – vil kunne bli påført astronomiske tap, og dermed samfunnsmessig ustabilitet, dersom vi ikke i tide treffer forbyggende tiltak og reduserer risikoen. Veien til lavutslippssamfunnet – «Det grønne skiftet» – kan bli meget smertefull, og vi er allerede sent ute. Denne bekymring avspeiles i regjeringens oppnevnelse av det såkalte Skanckeutvalget og det mandat dette utvalget fikk.
Skanckeutvalgets rapport, datert 12.12.2018 (NOU 2018:17) har vært ute på høring. Her foreslår utvalget bla. analyseverktøy og metodikk mv. for å håndtere klimarisiko, ledsaget av krav til en utstrakt rapporteringsplikt for hvordan dette skjer innenfor den enkelte virksomhet. Oljeselskapenes og statens håndtering og rapportering av risiko vies særskilt oppmerksomhet.
Det lå ikke i mandatet fra regjeringen at Skanckeutvalget skulle behandle ansvarsrisiko, den tredje kategorien i Mark Carneys begrepsapparat. Det kan man undre seg over. Men utvalget velger likevel å gå inn på temaet (Kapittel 5.5.). På side 88, spalte 1 i rapporten sies det:
«En fremoverskuende og oppdatert kunnskap om klimarisiko og plassering av tap som følge av dette er viktig for å prioritere forebyggende tiltak hos offentlig og private aktører. Dette vil samtidig kunne redusere den rettslige risikoen hos de ulike rettssubjekter fordi de bedre kan tilpasse seg ved en adferd som er forsvarlig i forhold til et endret risikobilde. Ved å være oppmerksom på og utbre kjennskap om klimaendringer, effekter og juridisk risiko gjennom styring, regulering og budsjetter kan staten legge til rette for en bedre risikoforståelse og risikohåndtering.»
Utvalgets vurdering må man være enig i. Kunnskap om rettslige adferds- og ansvarsnormer antas å kunne ha en adferdsregulerende og allmennpreventiv effekt. Alene utpeking av «gråsoner» rundt slike ansvarsnormer, vil kunne bidra til forsiktighet når avgjørelser tas.
Særlig betydning vil kartlegging av ansvarsrisiko ha i tilknytning til norsk olje- og gassindustris bidrag til klimaendringene. Her kan ansvar oppstå i en størrelsesorden vi ennå ikke fatter.
En karakteristisk side ved ansvarssaker er at ansvarsspørsmålene kommer opp og prøves av domstolene i ettertid, vanligvis mange år etter at den ansvarsbetingende handling/unnlatelse har funnet sted. Man innhentes med andre ord av fortiden. Våre vurderinger og vedtak blir overprøvd av andre. I klimasammenheng vil det også kunne bety at den negative utvikling vil være kommet lenger, og at årsaksforhold og konsekvenser fremstår med større tydelighet – samtidig som samfunnets toleranse overfor virksomhet med negative klimakonsekvenser vil være mindre. Trolig vil slike holdninger også gjenfinnes i domstolene, noe som også er en risikofaktor det bør tas høyde for.
Samtidig må det sies at kartlegging og analyser av ansvarsrisiko innenfor offentlig- og privat virksomhet, vil være ømtålelig, fordi slike prosesser ikke bare vil kaste lys over beslutninger som utfra den enkelte virksomhets egeninteresse egentlig bør unngås, men også fordi slike avgjørelser vil være samfunnsmessig uønsket, fordi det vil kunne representere kritikkverdige avvik fra samfunnets handle- og forsvarlighetsnormer, med andre ord adferd som samfunnet vil kunne reagere mot gjennom økonomiske- og strafferettslige sanksjoner, eller som jurister sier det, vi blir ansett som rettsstridig.
Analyser av ansvarsrisiko innenfor den enkelte virksomhet vil derfor kunne bli betraktet som et minefelt som det også knytter seg omdømmemessig risiko til. Desto viktigere vil det være at stat og næringsliv imøtekommer krav til åpenhet og objektivitet i slike prosesser, av hensyn til eiere/aksjonærer og allmenheten for øvrig.
Går man dypere ned i temaet ansvarsrisiko, kommer man ikke unna kravet til aktsomhet, blant jurister kalt culpa-normen. Dersom et inntrådt tap/skade kan tilbakeføres til en handling/unnlatelser som er uaktsom, vil den uaktsomme skadevolder kunne bli ilagt ansvar for det økonomiske tapet som er oppstått. I vurderingen av om en adferd kan karakteriseres som uaktsom, møter man gjerne tre hovedkomponenter:
Det ulovfestede uaktsomhetsansvar har utviklet seg gjennom rettspraksis. Den samme utvikling finner vi i de fleste land vi kan sammenligne med oss med. På svært mange områder er normen i dag også lovfestet. Det karakteristiske for det ulovfestede uaktsomhetsansvar, er at det i prinsippet omfatter medlemmer av samfunnet, enten man er en privatperson, profesjons- eller yrkesperson, eller myndighetsperson. Prinsippet vil følgelig representere kjernen i enhver analyse om ansvarsrisiko, riktignok avhengig av hvilket livs- og samfunnsområde det gjelder. Generelt vil øket risiko for skade skjerpe aktsomhetskravet.
