Norsk
klimastiftelse har nylig hatt en klimafrokost om oljevirksomheten med overskriften
«Hvordan avrunde oljealderen med stil». Flere innledere mente
markedet måtte løse dette og advarte mot at vi satte politiske
utfasingsdatoer, da det vil gi øyeblikkelige negative virkninger i
finansmiljøene.

Det som ikke ble
nevnt var hva slike signaler kan bety for nasjonale
samarbeidspartnere som Polen. I tillegg har «alle» slike
arrangementer en klimaforsker som sier hvor ille utslippene er, men
nesten aldri noen som redegjør for (hvor ille dårlig)
endringstakten i energimarkedet er.

Fra kull til
gass: Store utslippskutt

Noen mener gass
har dårlig omdømme i EU fordi det symboliserer russisk makt.
Imidlertid er det nettopp dette som gjør at land som Polen vender
seg til Norge. Der har de nylig tatt en investeringsbeslutning om et
nytt gassrør som kobler norsk sokkel via Danmark til Polen, – Baltic
Pipe. Som kjent er Polen «kull-verstingen» i EU. Hvis ingen andre i
EU vil ha norsk gass, så vil i alle fall Polen ha det for å
erstatte sitt kull og bli et gassenter (gass-hub) for nabolandene
også. Litt avhengig av hvordan de vil bruke gassen (strøm eller
varme) så vil Polen med dette redusere sine klimautslipp med 1,5–2 ganger samtlige utslipp i Norge(inkludert utslippene for
å produsere denne gassen).

Dette er mange i
miljøbevegelsen i Norge mot fordi de vil fase ut gassproduksjonen i
Norge: «Den forurenser jo også».

Et annet eksempel
er Equinor som sammen med flere store aktører har startet et arbeid
med å omgjøre Vattenfalls gasskraftverk Magnum i Nederland til et
hydrogenkraftverk. Bare dette prosjektet
alene
vil redusere utslippene med nesten 4 millioner tonn CO₂, eller
tilsvarende utslippene fra nesten alle personbiler i Norge. Jeg har
ikke sett at noen er negative til dette, men konsekvensen av å
arbeide for å fase ut gass i Norge er at de også er mot dette
langsiktige prosjektet der hydrogenet skal komme fra naturgass med
karbonfangst og -lagring (CCS).

Norsk sokkel er
verdensledende i lave utslipp fra produksjonen. Stanford University har nylig framholdt Norges innsats og beregnet de
globale utslippsreduksjoner i bransjen til 700 millioner tonn CO₂
dersom de andre landene følger Norges utslippsnivå (43 prosent
reduksjon). Dette tilsvarer tre ganger de samlede utslippene fra alle
sektorer i Norden. Kanskje en ide å fremme disse løsningene som kan
skje i løpet av en fem års tid? Eller skal vi gi blaffen i dette, -
«olje og gass skal jo fases ut likevel»...

Helheten i
verdens energimarked skremmer

Eksemplene
ovenfor viser at det er lett å være prinsipiell, men når tallene
kommer på bordet om helheten i verdens energimarked og om
realitetene i hastigheten for endringene, så blir i alle fall jeg
skremt.

Vi blir «dopet»
av gledelige meldinger om elektrifisering i Norge: Viktige hendelser
som prisfall og økt utbygging av fornybar teknologi, teknologisprang
for ulike kjøretøy og båter og at det løsner i forhold til
kommersialisering av CCS. Men er det tiltak på nok
områder og er endringstakten høy nok? Nei, det er det ikke. Da er
det heller ikke nok med mere av det samme. I Norge virker det som om
en bare vil ha de beste løsningene. Det kan være bra i et samfunn
som vårt der det meste er «på stell». Det er ikke godt nok for
den globale klimasituasjonen. Vi må også utvikle det nest beste.
Verden må ha løsninger på veien til 2050.

Klimasjokket
mange land fikk i 2018 har medført et unisont krav om sterkere
nasjonale og internasjonale tiltak. Nedslående rapporter om hvor
ille det ligger an til å bli har kommet fram blant annet i
forbindelse med FNs siste konferanse i Polen i desember. Verden går
mot 3 graders oppvarming (se figur under).

Som nevnt fores vi daglig av nyheter om fornybar energi, og det er gledelig. Installeringer av solkraft og vind øker veldig bra, men synes nå å falle av noe. «Alle» snakket om en eksponentiell økning, men den lar vente på seg (se Bloomberg NEF-figur under).

Selv Det internasjonale energibyrået, IEA, som er beskyldt for å underkommunisere veksten i fornybar, kommer med positive utsagn som er helt riktige, men likevel feil: «Renewables grew three times faster than total energy demand in 2017 but this was not enough to stop global CO₂ emissions from rising». Grunnen for at utslippene øker kamufleres her av prosentregningen og at det globale energiforbruket øker. Virkeligheten i levert mengde energi er at de fossile sto for 2/3 av økningen, fornybar 1/3. Derfor økte utslippene i 2017 og 2018. Dette går ikke bra.

Elektrisitet er
bare en mindre del

De gode nyhetene vi får er som oftest avgrenset til elektrisitetsproduksjon og vurdert bare i forhold til denne. Dette utgjør ca 20 prosent av verdens totale energiforbruk. Nå tar fornybar om lag 25 prosent av denne delen av energimarkedet. Det er flott, men figuren under viser at det meste av dette er vannkraft som har fysiske begrensninger for vekst. De «nye» fornybare som sol og vind utgjør 7,5 prosent av totalen (REN21 2018). Selv om fornybar øker bra så kommer likevel denne prosenten dessverre ikke til å øke vesentlig, fordi det totale energimarkedet jo øker samtidig.

Med den svake
gjennomføringsevnen verden har, bør ikke bare regjeringene øke sin
innsats, men påvirkere bør revurdere hva de gjør for å få verden
til å akselerere innsatsen. Skal vi i Norge fortsette «det er bare
det beste som holder»-strategien? Som kjent kan det beste bli det
godes fiende. Norge er helt i tet teknologisk på flere områder som
er viktige for det grønne skiftet. Vi kan gå direkte til de beste
løsningene, og det forbedrer og senker prisen på disse. Det er bra
for verden på lengre sikt, men verden trenger også andre tiltak på
veien dit. Hva vil vi gjøre for å stimulere til at Norge kan bidra
til at verden gjør dette? Hva har Norge spesielle fortrinn for å
bidra med?

Store muligheter
for Norge: Karbonfangst og -lagring

Et annet eksempel
i tillegg til gjennomtenkte strategier gass-for-kull og
gass-til-hydrogen, er karbonfangst og -lagring (CCS): Heldigvis er
alle miljøorganisasjonene i Norge enige om at CCS er nødvendig, med
unntak av Greenpeace som baserer seg på en egenprodusert rapport som
er ti år gammel.

Zero skriver
riktignok at «CO₂-fangst og -lagring trengs trolig i flere sektorer, men er særlig viktig i
industrien» (min utheving). Og videre helt riktig: «Den globale
produksjonen av sement står for eksempel alene for 6 % av globale
klimagassutslipp. CCS er den eneste teknologien vi kjenner til i dag
som kan få bort disse utslippene.»

Mens Norge gjør
en veldig bra jobb med å utvikle en hel verdikjede for CCS innenfor
industrien, så har miljøbevegelsen redusert sin interesse for CCS
på kraftverk. Vi har jo ikke slike kraftverk i Norge. Et hederlig
unntak her er Bellona som har stått på for CCS uansett bruk og
medvirket godt i EU for dette. Mens Norge har jobbet bra, så har
Kinas CO₂-utslipp fra sine kullkraftverk alene økt til 12 prosent av de globale utslippene. 12 prosent! Greenpeace vil ikke ha CCS fordi
det kan brukes som en unnskyldning for fortsatt å bygge bl.a.
kullkraftverk. Jeg tror ikke en eneste kineser noen gang har tenkt
den tanken. Gjennomsnittlig alder på Kinas kullkraftverk er nå 15
år. De vil stå i 20 år til. Her må det raskt gjøres noe med
disse. Kina blir skrytt opp som den beste på fornybar i verden. Ja,
de bygger mye, og bidraget fra sol- og vindkraft var ca 7 prosent i
2017, mens kull ga 65 prosent som vil forbli på det nivået lenge.
All ny fornybar går med til å dekke det økende forbruket som vil
mer enn doble seg til 2040.

Miljøbevegelsen
bør følgelig fjerne hemningene for CCS på kraftverk. Norge har
enorm kompetanse på CCS. Verden valfarter til testsenteret på
Mongstad. Kina produserer 4000 TWh fra kull. Dette er nesten fire
ganger energimengden i Norges gasseksport og mer enn 25 ganger norsk
strømproduksjon. Dette sier litt om potensialet for
industrimulighetene for Norge.

Det er bra at vi
jobber for nullutslippsløsninger. Men vi må også stimulere
lavutslippsløsninger som verden trenger, og Norge er dyktige på
aktiv bruk av gass mot kull og norsk kompetanse for CCS på kull- og
gasskraftverk. Verden skriker etter å prøve alle muligheter.