Den globale utviklingen i fornybar energi ser ut til å passere under radaren hos mange av de viktigste aktørene i det norske energifeltet. Talsmenn for den fossile energisektoren har “snakket ned” de fornybare alternativene i alle år, men får stadig mindre rett. De møter hverandre på oljekonferanser og bekrefter hverandres synspunkter. De har fått en ny lytter i Norges nye olje- og energiminister. Nå har Ola Borten Moe vært i Kina på en konferanse om karbonfangst og møtt en toppsjef i et amerikansk energiselskap som han bruker som sannhetsvitne. Duke Energy er et av mange tradisjonelle kullbaserte kraftselskap som har interesse i at utviklingen ikke går for fort. Skiftet truer deres forretningsmodell.

Borten Moe har selvsagt helt rett i at kull kommer til å bli brukt til energiproduksjon noen tiår til, men han ser helt bort fra noen helt grunnleggende utviklingstrekk – forhold som bidrar til optimisme:

• Kostnadene ved å utvinne fossile energiressurser øker, mens fornybar energi blir billigere. Dette forsterkes av klimapolitikk og stigende karbonpris. Kurvene vil krysses i stadig flere markedssegmenter og raskere enn mange tror. Gassens konkurranseflate mot fornybar energi er et eksempel. Britenes advarsel mot mer gasskraft er et signal som den fossile energisektoren i Norge bør merke seg.
• Verdens største industriselskaper satser på den fornybare banehalvdelen i konkurranse med et mylder av aktører med blikk for verden og hjemmeadresse i Kina. Siemens, GE, Alstom, ABB. Mitsubishi, Hyundai – alle de store selskapene har i løpet av de siste tre-fire årene giret opp satsingen innen ulike fornybare teknologier. De ser at dette vil være et vekstmarked, og de ser at kinesiske selskaper bygger opp en voldsom kapasitet både i vind, sol og andre teknologier.
• Investeringene i fornybar kraftproduksjon øker og var større enn i fossil kraftproduksjon i 2010 når stor vannkraft regnes med, ifølge Bloomberg. Dette er et globalt marked på omkring 250 milliarder dollar. Veksten vil ytterligere stimuleres hvis Borten Moes sjef, statsminister Jens Stoltenberg, lykkes i sine bestrebelser med å stable på bena et skikkelig program for klimafinansiering i FN-regi.
• Nesten alle land har politikk til støtte for fornybar energi og reduksjoner av klimagassutslipp. Fornybar energi har en rekke fordeler fremfor fossil energi. Reduserte CO₂-utslipp er bare en av dem. Redusert lokal forurensning, redusert importavhengighet – og økt lokal verdiskaping, er andre.
• Prognosemakerne i for eksempel Det Internasjonale Energibyåret (IEA) har systematisk undervurdert de fornybare energisektorenes vekstkraft. Dette har begynt å rette seg, men fortsatt sliter IEA med å fange opp effekten av raske teknologiske skift når de gjør sine analyser. Det er mye mer solenergi i verden i dag enn IEA for fem-seks år siden spådde at ville være utbygd i 2020.

Man burde forvente at Oljemeldingen ville inneholde gode analyser av utviklingen innen fornybar energi fordi det er så viktig for gassens fremtidige konkurransekraft, men det gjør meldingen ikke. Den bare gjentar en standardfrase om at vind og sol “antas å fortsatt utgjøre kun en mindre andel av verdens energikilder i lang tid framover”.

Meldingen presenterer også en utdatert graf for å illustrere konkurranseflaten mellom ulike kilder til kraftproduksjon. Her fremstilles både sol og offshore vind som så kostbare teknologier at fornuftige folk inviteres til å riste på hodet over naiviteten hos filantroper og grønne idealister som går rundt og tror på dette.

Oljemeldingen gir et ubalansert virkelighetsbilde.

Virkeligheten er at kostnadskurvene faller hurtig, og at utviklingen i fornybar energi går fort fremover. Særlig er det tilfelle innen solenergi. Det er jo derfor REC og mange andre selskaper har problemer. Solenergien har også noen helt spesielle fortrinn fordi den er så fleksibel og så rask å bygge ut. Kineserne leder an.

Så er det selvsagt et spørsmål om skiftet kommer tidsnok til å hindre at klimautslippene kveler kloden. Sektoren møter fortsatt betydelig skepsis i deler av det finansielle systemet, men også det er i ferd med å endres.

Men paradigmeskiftet kommer. De som ikke ser det, risikerer å bli stående igjen som like latterliggjorte om 20 år som de som i sin tid betvilte at internett var kommet for å bli.

Dette er en litt lengre versjon av et debattinnlegg som ble trykket i Dagens Næringsliv 23. september 2011.