Hva inneholder strategiene om biomangfold og mat, og i hvilken grad er de egnet til å løse de store utfordringene?

Biomangfoldstrategien

EUs biomangfoldstrategi for 2030 trer i kraft i 2021 og legger frem tiltak for å imøtegå tap av biologisk mangfold og økosystemtjenester i hele EU (se faktaboks).

Denne tiårsplanen kommer etter flere tiår med katastrofal nedgang i biologisk mangfold både i Europa og globalt. Biomangfoldstrategien kan på mange måter sees på som den ene siden av mynten i å bekjempe klimakrisen. Vi kan nemlig ikke stoppe eller reversere tap av biomangfold uten også å oppnå Paris-avtalens mål – og omvendt. Vårt forhold til naturen har delvis brutt sammen fordi vi har mistet denne koblingen av syne, og fordi vi har oppført oss som om handlingene våre ikke har konsekvenser.

De viktigste pådriverne for tap av biologisk mangfold som direkte følger av menneskelige handlinger, er endring i arealbruk, klimaendringer, forurensning, overforbruk og overutnyttelse av naturressurser, samt invaderende arter, ifølge Naturpanelets (IPBES) siste globale rapport.

Denne strategien er en sjanse til å endre dette. Den foreslår en transformativ og helhetlig tilnærming for å beskytte og restaurere naturen ved å gripe tak i de viktigste driverne for tap av biomangfold. Mange av disse driverne er direkte koblet til industrielt landbruk, og denne strategien må derfor sees i sammenheng med matstrategien.

Matstrategien

Fra-jord-til-bord-strategien (matstrategien) er EUs verktøy for å oppnå et bærekraftig landbruk og et bærekraftig og robust matsystem (se faktaboks), og for å oppnå EUs ambisjoner om kutt i klimagassutslipp og miljømål om rent vann, ren luft og sunt jordsmonn. Landbruket står i dag for om lag 10 prosent av EUs klimagassutslipp.

Strategien overlapper på flere områder med biomangfoldstrategien, og anerkjenner f.eks. den grunnleggende verdien av agrobiodiversitet. Tapet av biomangfold involverer ikke bare ville arter, men også agrobiodiversitet, nemlig dyrerasene og plantesortene som siden jordbrukets fremvekst for 10.000 år siden gradvis og konsekvent har blitt avlet frem i matproduksjonens tjeneste. Ifølge FNs ernærings- og landbruksorganisasjon (FAO) har 75 prosent av avlingssortene forsvunnet bare siden 1900-tallet, og nå stammer tre fjerdedeler av verdens mat fra kun tolv plantearter og fem dyrearter. En slik utvikling legger ikke til rette for et robust matsystem, hverken i Europa eller globalt.

Strategien legger også press på å omforme EUs felles landbrukspolitikk (Common Agricultural Policy - CAP), som har blitt beskyldt for å være en pådriver til reduksjonen i biomangfold gjennom sitt årlige tilskuddssystem på 60 milliarder euro som primært belønner bønder for arealstørrelse, snarere enn for å gjøre miljøforbedringer og drive bærekraftig.

Trenger smarte mål som faktisk gjennomføres

Ambisjoner er vel og bra, men EUs manglende oppfyllelse av den forrige biomangfoldstrategien viser med all mulig tydelighet at de nye målene ikke bare må være ambisiøse, men også konkrete og målbare. Dette kalles gjerne SMARTe mål - Spesifikke, Målbare, Oppnåelige, Relevante og Tidsbestemte. En utfordring her kan være at smarte mål tilpasset lokale forhold er vanskelige å utforme på overordnet nivå.

Noe av hovedutfordringene i selve bærekraftsagendaen slik den foreligger i FNs Agenda 2030 er at lett målbare enheter får for stor oppmerksomhet (f.eks. karbon) i forhold til dimensjoner av bærekraft som er vanskeligere å kvantifisere (som biomangfold).

Biologisk mangfold er vanskelig og kostbart å mål- og tallfeste nettopp fordi det er så mye vi fortsatt ikke vet og årsakssammenhengene i sosial-økologiske systemer er så komplekse. Lett målbare enheter, som f.eks. CO₂-ekvivalenter som brukes i utslippsregnskapene, er altså relativt enkle å estimere og får dermed også større tyngde politisk. Det er viktig at vi skjønner at bærekraft innebærer mer enn reduksjon i CO₂-utslipp på nasjonalt plan, for å sette det på spissen.

Biodiversitetstrategien målfører velkjente selvfølgeligheter og har undertittel «bringer naturen tilbake i livene våre», der «naturen er i krise» og vi «må gi naturen plass». Dette gjenspeiler en noe gammeldags måte å tenke natur- og miljøforvaltning på.

Naturen er grunnlag for alt og naturen forhandler ikke - det vil si at naturen og naturbaserte løsninger må sees på som selve grunnlaget for samfunnsutviklingen, og ikke som én blant mange konkurrerende særinteresser. Og akkurat dette har pandemien synliggjort – det er vi som er i krise fordivi er en del av naturen, og vimå finne vår plass, også for fremtiden.

"Et sentralt problem er misforholdet mellom den kunstige 'økonomiske grammatikken' som driver offentlig og privat politikk og 'naturens syntaks' som avgjør hvordan den virkelige verden fungerer", skriver FNs miljøsjef Inger Andersen og forskeren Partha Dasgupta i en fersk artikkel.

Hver enkelt utbygging eller arealbruksendring i seg selv er kanskje ikke katastrofal, men vi ser at konsekvensene på regional og global skala kan være katastrofale, og de oppstår på grunn av mange individuelle handlinger og beslutninger som gjøres lokalt, og ofte sektorielt, så også i EU.

Mat-strategien, med sine 27 mål, fremstår som fremoverlent, ambisiøs og relativt konkret fordi den dekker alle hovedleddene i matsystemet – fra hvordan bøndene produserer maten til hva som skjer med den etter at den er solgt til konsumentene. Målet om f.eks. 25 prosent økologisk landbruk er ambisiøst da det kun utgjør 8 prosent i dag.

EU-kommisjonen vil at europeisk mat skal sette global standard for bærekraft. Og nettopp her har EU en vei å gå. Over 50 prosent av voksne i EU er overvektige, de spiser for mye rødt kjøtt, meieriprodukter og egg, EU subsidierer miljø- og klimaødeleggende landbruk, og over 20 prosent av maten som produseres, blir kastet, for å nevne noe. Her er det med andre ord stort rom for forbedring. Strategien tar på langt nær inn over seg de negative konsekvensene av kjøtt- og meieriproduksjon, men oppfordrer heller forbrukerne til å endre kostholdet til mer plantebasert og bærekraftig kost. Men holder det? Vil man ha transformativ endring, så må man slutte å subsidiere landbruk som skader helsen, klimaet og miljøet.

De nye målene for landbruket og matsystemet har altså potensial til å være en game-changer, men mange hevder det går altfor sakte og bøndene selv mener de må betale for mye av prisen i dette grønne skiftet.

Man bør også være bekymret for at forpliktelsene mangler detaljer om hvordan endringene vil bli iverksatt og håndhevet. Nivået på lovbrudd og lov-ignorering i EU er allerede skremmende høyt. Den virkelige forskjellen denne gangen vil være om man klarer å implementere disse strategiene "på bakken" i hele EU.

Selv om EU ofte blir sett på som en foregangsaktør når det gjelder bærekraft, mislyktes altså den forrige biomangfoldstrategien, mye på grunn av EUs mektige jordbrukslobby.

Dette blir således syretesten for Europas grønne giv - man kan sette seg de beste målene i verden, men hvis folk kan slippe unna uten at det får konsekvenser, så lykkes ikke denne dyptgående forandringen. Da blir det med ord og fagre løfter. Får derimot EU til å implementere strategiene i den virkelige verden, så vil det også være en global seier og et stort steg i riktig retning.

Veien videre i EU og globalt

Disse EU-strategiene peker frem mot fremtidig lovgivning og regulering, samt viktige prioriteringer i EUs nye rammeprogram for forskning og innovasjon, Horisont Europa.

Biomangfoldstrategien inneholder viktige internasjonale elementer, og EU ønsker å fremme dette som en ramme for de nye globale målene som skal på plass i konvensjonen for biologisk mangfold - FNs Naturavtale.

Medlemsstatene og Europaparlamentet må godkjenne strategiene i forkant av konferansen om FNs konvensjon om biologisk mangfold, COP15, i Kunming, Kina i 2021, og EU vil trolig legge press på andre land til å følge deres ambisiøse mål. FN ba i januar i år om et globalt engasjement for å beskytte minst 30 prosent av planeten i det neste tiåret.

De to strategiene må fungere sammen med den reviderte CAP. EU-kommisjonen vil særlig gjennomgå og sørge for at medlemslandenes nasjonale strategiske planer under CAP har sterke miljø- og klimatiltak, i tråd med målene og gjennomføringen av biomangfoldstrategien.

For å oppnå målene vil Kommisjonen hvert år stille 20 milliarder euro til rådighet for å sikre biologisk mangfold gjennom forskjellige finansielle instrument på EU-nivå, nasjonalt og privat. I tillegg skal 25 prosent av klimabudsjettet gå til biomangfold og naturbaserte løsninger. Kommisjonen foreslår også at 40 prosent av landbruksbudsjettet skal øremerkes klimatiltak. I tillegg skal mye finansieres gjennom forskning og innovasjon iHorisont Europa, fordi for å nå EUs nye klimamål vil forskning og innovasjon bli svært viktig. Minst 35 prosent av finansieringen her settes av til klimavennlig teknologi.

Strategiene er ikke bindende for medlemsstatene ennå, men vil være det når de blir godkjent av Europaparlamentet og Rådet. Spesifikke tiltak for hvert land vil bli utviklet av nasjonale myndigheter og tilpasset den lokale konteksten. Dette vil skje i tråd med EUs regulering og mål og overvåkes på EU-nivå. Når strategien er presentert, kan den ikke endres. Ettersom regulering for å iverksette den fremdeles må utvikles, vil det være rom for å påvirke måten den utføres på i praksis. De viktigste forpliktelsene forblir imidlertid de som ble presentert 20. mai i år. Den nye strategien vil tre i kraft i 2021, etter godkjenning av Europaparlamentet og medlemslandene, og vil virke frem til 2030.