CO₂-fangst og -lagring: Hvorfor mislykkes Norge og Europa?

På Zeros konferanse i november ble et CCS-prosjekt som SaskPower bygger i provinsen Saskatchewan i Canada presentert. Prosjektet vil levere 110 MW, fange om lag 1 million tonn CO₂ per år, og koste 1,24 milliarder canadiske dollar, om lag 7 milliarder kroner. Prosjektet er i hovedsak finansiert av kraftselskapet som er ansvarlig for å levere kraft til Saskatchewan, men Canadas regjering ga ca 240 millioner dollar i oppstartsstøtte.

Prosjektet er ifølge kraftselskapet lønnsomt og har lav relativt lav investeringskostnad per kWh og per tonn CO₂. Kostnadene per kWh for CCS-prosjektet er i de første årene estimert til å være ca. 8 cent eller litt under 50 øre/kWh – og synkende etter at anlegget er avskrevet.

Prosjektet ble lagt ut på offentlig anbud og det var konkurranse om å få levere teknologi, stål og sement. Et eksempel til etterfølgelse for verdens regjeringer, kraft- og oljeselskaper. Hvorfor er prosjektet lønnsomt?

Saskatchewan er en provins hvor kraftmarkedet ikke er liberalisert. Sluttbrukerpriser er fastsatt til ca 70 øre/kWh, inkludert nettleie, skatter og avgifter, levert på døra året rundt for husholdninger. Da kraftselskapet finansierte CCS-prosjektet, økte det kraftprisen med noen få øre for alle forbrukerne i provinsen. Økningen dekker også andre betydelige infrastrukturtiltak i provinsen som nett- og effektivitetstiltak. CO₂ skal også selges til oljeselskap til bruk for økt oljeutvinning. Antatt pris er 30 $ per tonn, men prosjektet kan leve med mindre, er jeg fortalt, og mye CO₂ skal også lagres permanent.

Essensielt for lønnsomheten i prosjektet og langsiktige driftskostnader er prisen på innsatsvarer for kraftverket, i dette tilfellet kull. Prisen på kullet er hva det koster å grave ut kullet og levere det på døra til kraftverket, om lag 30 $ per tonn. Dette omtales ofte som kost pluss-modellen eller selvkost. Det eneste eksemplet vi har på kost pluss-leveranser av energi til foredling i Norge i senere tid er nok Statoils Snøhvit LNG-anlegg i Hammerfest.

Det som er viktig å få med seg her, er at lav kostnad på tilført energi tilsvarer lav kostnad per tonn CO₂ fanget og lagret, ettersom CO₂-fangst er meget energiintensivt.

Et kullkraftprosjekt i Europa vil i dag måtte betale om lag 100 $ per tonn kull og dermed vil kostnadene per tonn CO₂ være betydelig høyere gitt energitapet i CCS-prosessen. Andre faktorer som gjør CCS svært kostbart i Europa og Norge er markedsrisiko, siden høy risiko medfører dyr finansiering. Ikke nok med at et kraftverk med CCS vil måtte betale markedspriser for kull eller gass, som varierer betydelig gjennom året og over mange år, kvoteprisen varierer også mye og er svært usikker i et lengre perspektiv. Men spikeren i kista for CCS er kanskje at kraftmarkedene er liberalisert i Norge og Europa, noe som gjør avsetning av kraften svært usikker når man skal konkurrere med andre avskrevne kraftverk.