I artikkelen "Tatt av vinden" publisert på nrk.no advarer flere forskere om at vi er i ferd med å kaste bort sjansen til å bli en ledende nasjon innen fornybar kraft. Samtidig kritiserer klimaøkonomen Jeremy Oppenheim Norge for at vi i for liten grad får fram bedrifter som satser på klimateknologi.

Enova er dessverre enig med forskerne og Oppenheim. Forklaringen på hvorfor vi ikke lykkes kan oppsummeres ganske kort: Dagens virkemidler gjør det ikke attraktivt å investere i ny energi- og klimateknologi.

Skal vi være i stand til å dekke klodens behov for energi og samtidig unngå ødeleggende klimaendringer, er vi nødt til å utvikle ny teknologi som vil være konkurransedyktig med fossile løsninger på lang sikt. Slik vi har innrettet oss i Norge, står vi i fare for å bruke mange titalls milliarder på kvotekjøp og subsidier til fornybar kraftproduksjon, uten at det bidrar vesentlig til den teknologiutviklingen som trengs.

Problemet med dagens virkemidler er at de i stedet for å fremme løsninger som gir varige utslippskutt, vektlegger det som gir direkte utslippskutt og fornybar kraftproduksjon nå. Skal bedrifter investere i innovasjon, må det være utsikter til profitt og et betalingsvillig marked. Men verken kvotemarkedet eller el-sertifikatmarkedet bidrar i dag til slike framtidsutsikter.

I det europeiske kvotemarkedet, som skal skape et marked for renere løsninger, er taket på antall kvoter som kjent satt altfor høyt i forhold til den økonomiske aktiviteten og produksjonen. Dermed blir prisen så lav at bedriftene foreløpig setter seg på gjerdet og kjøper kvoter heller enn å utvikle morgendagens løsninger.

Det er også uklart hva som skjer med kvotemarkedet etter 2020. Det bidrar til å skape en usikkerhet om framtidsutsiktene hos de som vurderer å utvikle og ta i bruk ny teknologi.

I det nordiske el-sertifikatmarkedet, som skal øke produksjonen av ny fornybar kraft, er kortsiktigheten det store problemet. Den norske delen av el-sertifikatmarkedet har en absolutt frist i 2020 for å komme med. Frykten for å ikke rekke fristen kan være direkte hemmende for innovasjon, da det er stor risiko knyttet til å satse på ny teknologi. Når tiden er knapp, begynner du ikke å eksperimentere.

I tillegg er det ingen utsikter til et betalingsvillig marked etter 2020, da ordningen opphører. Disse to faktorene fører til at så godt som ingen har interesse av å satse på ny teknologi innen fornybar kraft.