Rundt den økonomiske politikken har vi bygget opp en rekke sterke institusjoner som skal sikre at politikken vi fører i dag også står seg over lengre tid:

• Vi har overlatt rentesettingen til sentralbanken, i tråd med Kydland og Prescotts anbefalinger.
• Finansdepartementet er det tyngste departementet og har kontroll på alle forslag med budsjettvirkning.
• Perspektivmeldingen legges frem hvert fjerde år, med en framskrivning for hvordan statsfinansene skal utvikle seg.
• Handlingsregelen sikrer at vi ikke overforbruker oljepengene, og gir en klar forventning om hvor mye vi vil bruke.

Vi trenger klimainstitusjoner

Denne listen er langt fra uttømmende og viser hvordan politikerne har latt seg binde til masten i den økonomiske politikken for å unngå at det tas avgjørelser på kort sikt som skader oss lengre fremme.

Skal vi klare å kutte klimagassutslippene, er vi nødt til å bygge opp tilsvarende institusjoner rundt klimapolitikken. En del ganske store fremskritt har blitt gjort denne perioden:

• Paris-avtalen er den viktigste globale klimainstitusjonen, og ligger til grunn som en minimumsforpliktelse for Norge.
• Tilknytningen til EUs klimapolitikk og mål om kutt i ikke-kvotepliktig sektor er et effektivt virkemiddel som pålegger oss å kutte utslipp og gjør det vanskeligere å sluntre unna.
• Klimakonsekvensene av forslag skal bli en del av statsbudsjettet. Dermed vil det bli en mer kunnskapsbasert klimadebatt.

Denne våren skal det også legges frem et forslag til klimalov, som kan bli enda en viktig klimainstitusjon, om den utformes riktig. At forslaget skal legges frem var noe samarbeidspartiene ble enig om under høstens budsjettforhandlinger, hvor det ble spesifisert at loven skal inneholde konkrete mål om utslippskutt, som regjeringen forplikter seg til å rapportere på hvert femte år. Blir dette fulgt opp riktig, vil vi stå igjen med enda en viktig institusjon, som tar oss et skritt nærmere en mer tidskonsistent klimapolitikk.

Må overvinne tidsinkonsistensen

Og det trenger vi, for omstillingen til et nullutslippssamfunn kommer til å være krevende, og nettopp derfor er det viktig at vi ikke bare diskuterer hvilke tiltak som kreves for å komme dit, men også hvilket rammeverk vi trenger rundt - for å gjøre det mulig å få til store utslippskutt.

Budsjettforhandlingene forrige høst viste hvor vanskelig det er å få til en fornuftig debatt om klimapolitikk – både ved at det var en usikkerhet om effekten av ulike tiltak og ved at det ikke var noen klar forståelse av hvor mye vi måtte kutte nå for å nå klimamålene.

Noe vil bli rettet på av tiltakene jeg skisserte over, men vi kommer også til å trenge helt nye institusjoner som kan hjelpe oss med å overvinne tidsinkonsistensen i klimapolitikken. For å være i stand til å føre en ansvarlig økonomisk politikk har vi bygget opp en rekke institusjoner som nyter stor tillit i samfunnet. Det er minst like vanskelig å føre en ansvarlig og effektiv klimapolitikk – derfor kommer vi til å trenge et sterkt rammeverk som setter oss i stand til å gjøre det.