Punkt 2: "Norske utslipp er små i den store sammenhengen".

Dommen bagatelliserer retten til et levelig klima ytterligere ved å si at klimagassutslippene innenfor Norges grenser er små målt opp mot verdens samlede utslipp, og at utslippene i liten grad bidrar til den globale oppvarmingen. Dette er en håpløs vei videre for både miljøparagrafen og for klimaarbeidet som sådan.

Skal Oslo tingrett eller andre sammenlikne ethvert utslipp med den globale totalen, vil ethvert utslipp komme til kort. Det er et resonnement som i praksis betyr at ingen av de klimapolitiske tiltakene og handlingene vi gjør her i Norge har noen som helst betydning. En slik fragmentert og oppdelt forståelse av miljøskader kan ikke få sette presedens i tolkningen av miljøparagrafen. Satt på spissen åpner denne fragmenteringen for at det er greit å ødelegge miljøet, så lenge det gjøres bit for bit.

Punkt 3: Det allerede er funnet mer olje, kull og gass enn det globale klimaet tåler.

Gjennom Parisavtalen ble verden i 2015 enige om hvor grensen går for hva verden kan tillate seg av global oppvarming: Temperaturøkningen skal begrenses til «godt under» 2 grader, men helst til 1,5 grader. Karbonbudsjettet - mengden av totale klimagassutslipp - som er forenlig med å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader gir oss 5 til 20 år med dagens utslippsnivåer før utslippsbudsjettet er brukt opp. At det haster å kutte i klimagassutslipp er ubestridt, men den politiske viljen til å gjennomføre kutt som monner har dessverre manglet fullstendig. Det har ført til at verden i dag er på full fart mot 3-4 graders oppvarming, blant annet drevet frem av Norges planer om ny oljeboring i Barentshavet.

I tingretten gikk vi grundig gjennom klimavitenskapen og hvor akutt klimaproblemet er. Det valgte tingretten å se bort ifra i dommen. Etter århundrer med klimagassutslipp, hovedsakelig fra fossile brensler, er glasset nemlig i ferd med å renne over. En dråpe i seg selv kan være liten - men det vil aldri være noe annet enn summen av dråpene som får glasset til å renne over. Oljetildelingene i Barentshavet, som først vil begynne å produsere olje om 10 til 20 år, er én stor slik dråpe.

Rettssystemet må legge en helhetlig betraktning til grunn når det dømmer i sammensatte og viktige saker. Det må være forskjell på det første og det siste oljefelt - på samme måte som det må være forskjell i vurderingen av om det er akseptabelt å felle det første eller det siste treet i en skog, eller de siste individene av en truet art. Både kunnskapen om problemet og den akkumulerte miljøskaden må tillegges betydelig vekt.

Vi er også skuffet over at de mange saksbehandlingsfeilene som ble påvist under rettssaken i november i liten grad er tillagt vekt i tingrettens dom. Vi ser fram til å gå gjennom også disse avsløringene i neste rettsrunde, og håper på større respekt for målet om korrekt saksbehandling basert på korrekt fakta. Påstander om at regnefeil i hundremilliardersklassen ikke betyr noe, at det er unødig å vurdere globale klimaeffekter av nye oljefelt, eller at alle viktige vurderinger skal "gjøres senere", er argumenter som ikke hører ikke hjemme i et opplyst demokrati.

Det er forunderlig at Oslo tingrett ikke har fått med seg disse perspektivene. Men de grove feilvurderingene i dommen gjør det til gjengjeld både klart og nødvendig at dommen må ankes videre. Det gir oss også gode grunner til å være optimistiske foran en ny runde i retten.