Årsaken til handlingslammelsen er ikke primært finanskrisen, eller mangel på virkemidler. Den avgjørende motkraften er at karbonindustrien står i en særstilling ved sin evne til å høste “grunnrente”, noe de grønne næringene — kanskje dels med unntak av vannkraften — ikke gjør. I tillegg har vi fått Fukushima og fornyet atomkraftmotstand, med det resultat at den største lavkarbon-industrien — kjernekraftindustrien — ligger nede for telling. Summert gir det en stor del av svaret på hvorfor det nå er umulig å tro på løftene om redusert forbruk av fossil energi.

Ifølge det amerikanske energidepartementet økte utslippene av karbon med hele 565 millioner tonn eller 6 prosent fra 2009 til 2010 — den største økningen noensinne. Utslippene av klimagasser ligger nå høyere enn lagt til grunn i “worst-case”-scenariet til FN der temperaturen steg med 7,5 grader innen 2100. — Våre beregninger viser at FN-panelets scenarier fra 2007 trolig er for konservative, uttalte lederen for klimaforskningsprogrammet ved MIT nylig.

Sist måned fikk han uventet støtte av Berkeley-professoren i fysikk Richard Mueller, som har ledet et forskningsprogram klimaskeptikere hadde forhåpninger til (finansieringen kom fra oljemilliardærene Charles og David Koch, kjente profiler i kampanjen for å sverte klimaforskningen). Oppgaven var å sjekke om målingene som FNs klimapanel bygget på holdt vann når man korrigerte for effekten av urbanisering. Svaret er overraskende klart: Gjennomsnittstemperaturen registrert på klodens overflate er steget med hele 1,6 grader siden 1950. Oppvarmingen går raskere enn tidligere forskning har vist, advarer Mueller.

Etter hvert som flere land oppdager fossile ressurser, faller interessen for klimatiltak

Nøkkelen til å forstå utviklingen, er det dynamiske samspillet mellom olje- og gassindustrien og myndighetene. Industriens geologer har evnet å oppdage stadig mer olje og gass, og teknologene har utviklet metoder å hente den ettertraktede varen fra nye og hittil utilgjengelige kilder — det være seg arktiske farvann, flere kilometers havdyp og skiferlag og tjæresand på land. Fordi kull, gass og spesielt olje er en begrenset ressurs med høy bruksverdi, gir fossilindustrien mer enn vanlig profitt — den gir det økonomene kaller grunnrente. Grunnrenten gir politikerne i vertslandet ekstra penger i kassen som de kan bruke til tiltak som er populære hos velgerne. Samtidig gir den aksjonærer, ansatte og ledelse mye mer å rutte med enn hva som er mulig i andre næringer uten grunnrente.

Eksempelvis betalte Statoil i oktober hele 24 milliarder kroner for et selskap med ca 100 ansatte og rett til å utvinne skiferolje på 1500 kvadratkilometer prærielandskap i Dakota og Montana. Prisen på “grunnrentebedriften” tilsvarer 240 millioner kroner per ansatt og 16 millioner per kvadratkilometer. De store summene viser at industrien har mye å vinne på utstrakt PR- og lobbyvirksomhet, og lett kan skaffe midler til slik virksomhet.

Etter hvert som flere land oppdager fossile ressurser, faller interessen for klimatiltak som innebærer skattlegging av karbonindustrien. Canada var en pådriver bak prosessen som ledet til Kyoto-avtalen i 1997, men er i dag mest opptatt av å få lagt avtalen død slik at de fritt kan utvinne tjæresand. I Brasil har en ny olje-bonanza skjøvet interessen for mer bioetanol og vannkraft i bakgrunnen. Planene om å utvinne de nye dypvannsreservene anslått til 50 milliarder fat vil omgjøre Brasil til en av verdens største kilder for utslipp av klimagasser. I USA har nye funn i Mexico-gulfen og spesielt den nye skiferindustrien utløst spekulasjoner om at landet kan bli uavhengig av oljeimport fra OPEC. Og bak de store kommer en rekke nye oljeproduserende land som Ghana, Uganda, Sudan og flere, som alle vil ha sin rettmessige glede av fossilalderen før den er slutt.

Politikere som vår egen oljeminister Ola Borten Moe får stadig flere likesinnede

Land med store interesser i fossilindustrien, viser mindre interesse for å investere i næringer basert på fornybare ressurser. Det er ikke fordi investeringer i sol, vind og bedre energiutnyttelse er ulønnsomt, men fordi det er ingen grunnrente å fordele mellom myndigheter, aksjonærer og ansatte. Og slik vil det være, helt til den dagen fossilindustrien blir skattlagt for å kompensere kostnadene den påfører samfunnet.

Ingen burde derfor bli overrasket over at olje- og gassindustrien er på fremmarsj i alle verdensdeler, og hvorfor politikere som vår egen oljeminister Ola Borten Moe får stadig flere likesinnede.