Norge står på terskelen til det grønne skiftets epoke. Veksten må komme i næringer som bidrar til en klimariktig fremtid.

Det grønne skiftet har blitt et begrep som mange bruker, som andre gjør narr av, og som noen ikke vil ta opp i sitt vokabular. Begrepet signaliserer at vi står oppe i en varig endring vi ikke kan vike unna. Jeg har valgt følgende definisjon:

«Det grønne skiftet er en kontinuerlig pågående, uavvendelig og ustoppelig prosess, som innebærer reduserte klimautslipp og forbedret ressursproduktivitet i alle samfunnssektorer og samtidig byr på nye muligheter for verdiskaping.»

Er det grønne skiftet i gang? Svaret er opplagt ja. Det renner daglig inn nyheter som viser at klimatrusselen blir tatt mer alvorlig, at land skjerper sin politikk, at teknologi utvikles og modnes, og ikke minst at finans- og næringsliv forstår hvor pilen peker. Det er simpelthen ikke noe alternativ. Kloden tåler ikke at vi fortsetter som før. Spørsmålet er ikke om det skjer et skifte, men hvor fort endringene kommer.

Vi hadde etterkrigstiden, og vi har gjennomlevd oljealderen – de siste 15 årene i sammenfall med Kinas vekst, årtidenes råvareboom, høye oljepriser, og en eksplosjon i de globale klimautslippene. Denne globale konteksten har vært uhyre gunstig for Norge. Pengene har ramlet inn i Oljefondet.

Nå står vi i overgangen til en ny epoke. Oljen blir mindre viktig, mens vekstmulighetene ligger i sektorer som bidrar til at klimautslippene kommer ned – både innenfor og utenfor Norges grenser.

Et viktig utviklingstrekk i den norske klimapolitikken er at linken mot verdiskaping gradvis har blitt tydeligere. Det er stort potensial innen grønn skipsfart, fornybar energi, ren aluminium, og på mange andre områder. Det er bred politisk enighet om at videre satsing her er veien å gå. Vi er mange som kan ønske større fart og mer tyngde. Men det er mye bra på gang.

Det er når det kommer til oljesektorens fremtid at den virkelige uenigheten om norsk klima- og energipolitikk kommer på bordet. Norsk petroleumspolitikk utøves fortsatt som om klima ikke er noe man behøver å tenke på. Den norske oljepolitikken bygger på forventninger om fremtidig oljeetterspørsel som langt overstiger hva togradersmålet tåler. Satsingen på olje og gass i Barentshavet er fundert i en slik analyse – et veddemål mot klimapolitikken. Samtidig vil Norge være «good guy» i det globale klimastrevet. Dette henger ikke sammen. Man kan ikke både få storstilt petroleumsutvinning i Arktis gjennom store deler av dette århundret og null utslipp av CO₂.

For oljeinteressene er det en behagelig innramming av diskusjonen når konfliktlinjen står mellom «grønne idealister» (stopp oljen nå!) og «velstandens garantister» (oljen sikrer velferden!). Virkeligheten er mer kompleks. Fra klimaståsted gir det ingen mening å skru igjen lønnsomme oljekraner. Derimot er det all grunn til å advare mot å satse store penger på leting etter olje og gass i nye områder som langt nord og øst i Barentshavet. Eventuelle funn der skal tjene sine penger i perioden etter 2030 – i konkurranse med fornybar teknologi som stadig blir billigere og i en verden der klimapolitikken løpende strammes til. Staten – skattebetalerne – bærer risikoen slik oljeskattesystemet er utformet, og gjør oss alle til deltakere i veddemålet mot klimapolitikken som 23. konsesjonsrunde representerer.

Oljesektoren bygger på en forretningsmodell som trues av klimapolitikk. Statoils dreining av strategien under Eldar Sætres ledelse er et eksempel på at denne erkjennelsen siger inn. Oljeland er i risikosonen. Men norske politikere fra maktens partier har hittil vegret seg med å trekke konsekvensene av en slik forståelse. Man vil ikke se den helt opplagte linken mellom klima og olje. Denne virkelighetsvegringen må opphøre. Norsk oljepolitikk må reformeres for å være robust og lønnsom i en verden der klimapolitikken lykkes.

Dessuten står troen på «den evige olje» i veien for et nytt nasjonalt konsensus som kan gi tilstrekkelig kraft og styrke bak omstillingen Norge trenger. Ressursene må settes inn på å fylle gapet som oppstår når oljeinntektene reduseres. Det blir ikke lett, for ingen andre næringer har tilnærmelsesvis samme betalingsevne som oljen har hatt i en periode med høye priser. Men i en fremtid der den fossile energien gradvis mister grepet, så vil oljeprisene presses ned i takt med redusert etterspørsel. Vi står derfor i fare for å gjøre massive feilinvesteringer dersom oljepolitikken ikke dreies i retning av høsting.

I det grønne skiftets epoke må Norge tenke vekst og ekspansjon innen fornybar energi og sektorer som bidrar til lavere klimautslipp og økt ressursproduktivitet. Dette handler om å få til nyskaping gjennom politikk som legger til rette for forskning, innovasjon og bedre kapitaltilgang – i tillegg til stimulanser som skaper marked for det nye og grønne. Men det handler også om store strategiske grep, og her er både Arbeiderpartiet og Høyre altfor defensive. Jonas Gahr Støre og Erna Solberg må tørre å tenke stort.

Det største og viktigste vil være å koble Norges finansielle ressurser med norske selskaper som kan bygge ut fornybar energi i stor skala utenfor landets grenser. Kapital fra Oljefondet i samspill med kompetansen i selskaper som Scatec, Statoil, Statkraft, DNV GL og DNB kan gi en stor norsk grønn klynge, som både gir arbeidsplasser og verdiskaping innenlands, og som bidrar til at den globale energiomstillingen akselereres og skaleres.

Også i relasjonen til våre europeiske naboland er det grunn til å etterlyse nye strategiske grep. Gassens fremtid i Europa er usikker. Etterspørselen vil falle. Hvor mye og hvor fort vet vi ikke, men for Norge som stor gasseksportør er dette viktig. Ved å ta posisjoner innen fornybar energi, både som eksportør og investor, kan Norge i alle fall delvis kompensere for inntektsbortfallet som reduserte gassinntekter vil representere.

Spørsmålet er hvordan vi kan kombinere verdiskaping med kraftfulle bidrag til at den globale energiomstillingen skyter fart. Finner vi svaret, kan oljelandet Norge unngå å bli en taperstat i det grønne skiftets epoke.