"På energi- og miljøsiden er vi innadvendte og retter vår oppmerksomhet mot egne forhold. De fleste synes å være mest opptatt av å holde den norske hagen så velpleid som mulig, som en slags demonstrasjon for verden for øvrig. Greier vi å rydde opp i den og holde våre forpliktelser, da har vi gjort vår jobb."

Det er bare det at jobben kan bli ganske så forgjeves.

Frem til 2020 vil vi ikke kunne forvente noen endring av betydning i internasjonale klimaregimer. Alle rapportene som offentliggjøres i disse tider har som hovedmål å berede grunnen for de forhandlinger som forhåpentligvis vil kulminere i en ny internasjonal avtale i Paris i 2015 og som skal være innført fra og med 2020. Om det blir en avtale – med tidligere erfaringer i minne kan det virke noe optimistisk – har vi likevel mistet verdifull tid om vi ikke får mer fart på utslippsbegrensende tiltak. Norge er et rikt land og vi burde kunne finansiere effektive klimatiltak i langt større grad enn vi i dag gjør. Men for å finne disse effektive tiltakene, må vi fri oss fra tvangstrøyen om at vi skal gjøre det meste innenlands. La grunnlaget for utvelgelse av de effektive prosjektene være basert på en klima-konsekvensvurdering uavhengig av nasjonale grenser.

I tillegg til at klimagassene ikke bryr seg om nasjonale grenser og at en dermed bør angripe utfordringene globalt, er vårt norske forbruk slik at dette gir opphav til relativt store (i norsk målestokk) utslipp utenfor Norge. En analyse som omhandler hvor mange CO₂-ekv. vi importerer gjennom handel, ble offentliggjort i 2010 (Carbon Footprint of Nations: A Global, Trade-Linked Analysis; Edgar G. Hertwich og Glen P. Peters). I denne analysen kommer det frem at karbonfotavtrykket fra import til Norge er større enn fotavtrykket fra eksporten. Det er estimert at bare 44 prosent av karbonfotavtrykket per innbygger (14,2 tonn CO₂-ekv/år/person) er av innenlands opprinnelse. Vi lever høyt på å importere billige varer fra utlandet som produserer disse med bruk av fossilintensiv energi. Dette forholdet bør også tas med i diskusjonen om hvor vi er mest tjent med å finansiere utslippsreduserende prosjekter.

Men skal vi ikke gjøre noe innenlands? Jo, hver og en av oss kan bidra gjennom å reise mindre, bruke drivstoffgjerrige biler, isolere husene våre bedre, endre forbruket av varer og mat, osv. Dette står vi alle som en fritt til å bidra med. Imidlertid, når vi skal argumentere for bruk av felleskapets midler til klimaprosjekter, må vi legge til grunn hvor vi får mest igjen for våre investeringer. Det er ikke gjennom å velge de dyreste løsningene som for eksempel elektrifisering av norsk sokkel.