Er gass – helst norsk
gass – ein viktig del av svaret på Europas klimautfordringar mens me ventar på
at fornybar energi skal ta over? Norsk
petroleumsindustri og norske politikarar bruker i alle fall dette som eit
kronargument i lobbyarbeidet overfor EU.

Og resonnementetlyder jo fornuftig. Kolkraft er unekteleg den største klimasyndaren, og det ereit stykke fram til energiforbruket i Europa kan dekkast fullt ut av fornybarekjelder. I mellomtida byr gassen seg fram som ei brumot ei meir klimavennleg energiforsyning, kanskje heilt fram til 2050. Slik kannorsk gass vera «ein del av løysinga» på klimaproblemet, er omkvedet.

Men er det sikkert at logikken held vatn?
Tord Hustveit argumenterer i boka «Europa utan gass» for at norske
gasslobbyistar kan ha gjort opp rekning utan vert, og at utsiktene for at
Europa forblir ein stor og langsiktig gassmarknad ikkje er så lovande som norsk
olje- og gasspolitikk legg til grunn.

Den tidlegare Unge Venstre-leiaren har
reist rundt i Europa og ser ein energistruktur i rask endring. Med store land
som Tyskland og Storbritannia i spissen skyt omlegginga til fornybar energi
fart. I Storbritannia er vind, sol og atomkraft samla i ferd med å gå forbi kol
og gass. Kolkrafta blir raskt fasa ut og sto i 2017 for berre 7 prosent av
energiproduksjonen. Vil det same skje med gassen, og i tilfelle kor fort?

Europa rundt

I Tyskland er det brei politisk
oppslutning bak «Energiewende» – ei dramatisk omlegging av energimiksen i
fornybar retning. Hustveit reiser med tog over dei nordtyske slettene og ser skogar
av vindmøller overalt. Atomkraft vil tyskarane derimot ikkje satsa på. I staden
stimulerer dei til energisparing og lokale fornybare løysingar.

Men ikkje alle krefter i Tyskland dreg i
denne retninga. For kolindustrien gir framleis mange arbeidsplassar i delar av
landet, og så lenge kol er billegare enn gass, er det med på å haldastrømprisane nede. Også i eit land som Polen er kolkraftlobbyen sterk.