Eit varsku mot gassillusjonar

Er gass – helst norsk gass – ein viktig del av svaret på Europas klimautfordringar mens me ventar på at fornybar energi skal ta over? Norsk petroleumsindustri og norske politikarar bruker i alle fall dette som eit kronargument i lobbyarbeidet overfor EU.

Og resonnementetlyder jo fornuftig. Kolkraft er unekteleg den største klimasyndaren, og det ereit stykke fram til energiforbruket i Europa kan dekkast fullt ut av fornybarekjelder. I mellomtida byr gassen seg fram som ei brumot ei meir klimavennleg energiforsyning, kanskje heilt fram til 2050. Slik kannorsk gass vera «ein del av løysinga» på klimaproblemet, er omkvedet.

Men er det sikkert at logikken held vatn? Tord Hustveit argumenterer i boka «Europa utan gass» for at norske gasslobbyistar kan ha gjort opp rekning utan vert, og at utsiktene for at Europa forblir ein stor og langsiktig gassmarknad ikkje er så lovande som norsk olje- og gasspolitikk legg til grunn.

Den tidlegare Unge Venstre-leiaren har reist rundt i Europa og ser ein energistruktur i rask endring. Med store land som Tyskland og Storbritannia i spissen skyt omlegginga til fornybar energi fart. I Storbritannia er vind, sol og atomkraft samla i ferd med å gå forbi kol og gass. Kolkrafta blir raskt fasa ut og sto i 2017 for berre 7 prosent av energiproduksjonen. Vil det same skje med gassen, og i tilfelle kor fort?

Europa rundt

I Tyskland er det brei politisk oppslutning bak «Energiewende» – ei dramatisk omlegging av energimiksen i fornybar retning. Hustveit reiser med tog over dei nordtyske slettene og ser skogar av vindmøller overalt. Atomkraft vil tyskarane derimot ikkje satsa på. I staden stimulerer dei til energisparing og lokale fornybare løysingar.

Men ikkje alle krefter i Tyskland dreg i denne retninga. For kolindustrien gir framleis mange arbeidsplassar i delar av landet, og så lenge kol er billegare enn gass, er det med på å halda strømprisane nede. Også i eit land som Polen er kolkraftlobbyen sterk.