Antagelsen underbygges av økonomiske og tekniske vurderinger om at sol- og vindkraft blir hurtig mer og mer konkurransedyktig i forhold til fossilt brensel (energiøkonom P.A. Narbel, professor i energifysikk J.P. Hansen og pensjonert professor i kjernekraft- og petroleumsteknologi J.R. Lien; lærebok «Energy Technologies and Economics» utgitt i 2014), der det konkluderes med at et fullstendig tilbud av nok ren energi til alle på jorden er i et tidsperspektiv frem mot 2050 både økonomisk og teknisk mulig.

Vi ser storskala utbygging av sol- og vindparker både på land og til havs rundt i verden, ikke minst kraftig satsing på solkraft i Kina og India, og vi vet at det er nærmest uendelige kraftressurser i solen. At Donald Trump har trukket USA fra Paris-avtalen antas å få liten betydning ettersom industriens profittmuligheter vil styre utviklingen.

Figur 2 viser prediksjonen frem til 2050, hvor vi også har tatt med at forbruket av energi vil bli tre ganger større enn i dag basert på en befolkningsøkning på 50 prosent og oppfølging av FNs mål om å utrydde fattigdom, bekjempe ulikheter og stoppe klimaendringene.

Her ser vi at selv om vi i dag har en økende vekst i produksjonen av sol- og vindkraft, er den fremdeles kun ca. 3 prosent av det totale kraftbehovet. Den eksplosive utviklingen (der solen vil bli den viktigste bidragsyteren) vil skje på 2020-tallet med dertil dramatiske konsekvenser for etterspørselen etter fossilt brensel. Det totale kraftbehovet kunne teoretisk vært dekket av fornybar kraft allerede i 2030, men det vil være en rekke politiske og økonomiske (individuelle og samfunnsmessige) bremser på utviklingen, ikke minst her i oljenasjonen Norge. I fornybarmodellen er det tatt hensyn til slike utviklingsbremser, som medfører at den økende veksten vil ta slutt mot slutten av 20-årene (når vi har dekket omtrent halvparten av det totale kraftbehovet). I 30-årene vil veksten avta etter hvert som vi nærmer oss det totale kraftbehovet. (Forskjellen mellom det totale kraftbehovet og modellen for sol- og vindkraft frem mot 2050 er knyttet til andre energikilder, primært kjernekraft og vannkraft).

For AS Norge er kanskje det mest interessante kurven som beskriver utviklingen av behovet for fossilt brensel. Denne ser vi vil nå toppen i 2022, og i tiåret mellom 2025 og 2035 vil etterspørselen falle dramatisk. Det er i denne sammenheng jeg mener at Norges videre satsing på storskala leteaktivitet etter nye olje- og gassforekomster vil være svært risikabelt og sannsynligvis en feilinvestering av kapital som for det meste tilhører Norges befolkning og som kunne vært investert mye mer fornuftig (for eksempel innen ny fornybar energi). Når olje- og energiministeren og Statoil påstår at den norske olje- og gassindustrien vil blomstre i mange tiår fremover, mener jeg at de tar grunnleggende feil. I 2050 vil det etter disse beregningene være forsvinnende lite etterspørsel etter fossilt brensel.

I Norge er vi svært heldige som har lagret vår vannkraft oppe i fjellene (og olje og gass under havbunnen). Utfordringen med sol og vind er at dette ikke kan lagres i seg selv, så vi trenger å omforme denne energien til (gjerne transportable) medier som kan holde på energien og utløse den når det trengs, spesielt i mørke og/eller vindstille perioder.

Innen biltransport er batteriene ganske suverene til dette formålet, og det er nok bare spørsmål om få år før dette også gjelder tyngre kjøretøy og til dels båter (men her kan vekten på batterier være et problem). Rent økonomisk ville jeg nå ikke kjøpt en ny bensin- eller dieseldrevet bil, ettersom det er mye rimeligere å kjøre på elektrisitet, og jeg tror at innen fem år vil slike biler være vanskelig å selge.

For langtransport både til lands og til sjøs vil det være behov for noe mer enn batterier, og til dette formålet må batterier suppleres med hydrogen som produseres av vann og fornybar elektrisitet. Hydrogenbiler og -båter er utviklet, men fremdeles er lager- og fyllestasjoner for hydrogen en stor mangelvare. Foreløpig ser det ut for at biobrensel er den beste løsningen for en grønn flytrafikk.

I mange varme strøk vil det gjerne være størst behov for kraft til avkjøling mens solen er oppe. Dette passer som hånd i hanske. I mange varme (og gjerne fattige) strøk er det også mangel på (rent) ferskvann, og her kan solenergien brukes direkte til for eksempel å fordampe sjøvann eller forurenset vann som så kondenseres til rent drikkevann eller til vanning av åkre. (Dette er allerede testet ut). Solen kan også benyttes direkte til koking av mat etc., og det er designet mange solkokere. Dessverre er ikke dette kommet i storskala bruk. Kanskje noe av vår utviklingshjelp kunne brukes til å bygge opp lokal industri rundt disse sakene, i tillegg til å tilrettelegge for større solcellekraftverk?

Hvorfor satse på den globale fornybarløsningen?

Foruten det kjente globale klimaproblemet er forsuring av våre havområder en snikende trussel som vi ikke kjenner konsekvensene av. Mens noen (få) stiller spørsmål med hva som er viktigst for klimaendringene, er det stort sett en direkte kobling mellom menneskelig bruk av fossil energi og havforsuring. Det er liten tvil om at forsuringen vil være med på å endre de marine økosystemene, men det er usikkert i hvilken grad menneskene vil takle slike endringer, spesielt knyttet til havets tradisjonelle matproduksjon og derfor spesielt viktig for havnasjonen Norge. De til dels ukjente kostnadene ved klimaendringer og havforsuring er ikke tatt med i kostnadsvurderinger av fortsatt fossil satsing.

Ettersom en massiv satsing på ny fornybar kraftproduksjon må ses i sammenheng med utfasing av fossilt brensel, er det spesielt viktig for Norge å dreie vår høye teknologikompetanse mot disse nye utfordringene. Og det bør skje raskt.