Det
er selvsagt fristende å avfeie Vetlesen og Willig
ved
å peke på den britiske forfatteren og professoren Mike Hulme og
hans innflytelsesrike bok fra 2007, Why we disagree about climate change.
Hulme forklarer hvordan vi forstår klima- og miljøspørsmål ut
ifra urgamle og fellesmenneskelige narrativer. Et av dem er
apokalypse-fortellingen, som er et bilde vi alle har med oss, og en
annen er den om hvordan vi ble drevet ut av en paradisisk tilstand,
og inn i elendighet. Vetlesen
og Willigs verdensbilde passer godt inn i begge disse
rammefortellingene.
Våre ungdommer; både heldige og uheldige
Men
grunnen til at boken er interessant, er fordi den lykkes med å være
en oppdatert sivilisasjonskritikk. Forfatternes grunnpremiss er at
dagens dansk-norske ungdommer er kjempeheldige som er født inn i to
av verdens beste samfunn. Samtidig vil våre ungdommer i løpet av
sin levetid oppleve at livsbetingelsene på kloden reverseres så
totalt at de ikke vil ha noen mulighet til å rette opp i dem. Og vi,
som voksne, har skylden. Vi har gjort mening til et spørsmål om å
delta i den forbrukskarusellen som konstituerer det moderne
samfunnet, på en slik måte at også de unge er fanget i denne
fellen. Det er ingen vei tilbake. De er fanget i rusen.
De
unge er særlig utsatt gjennom dagens sosiale medier. Personlig er
jeg sjeleglad for å være født og oppvokst i en tid uten både
Facebook
og Instagram.
Forfatterne skriver godt om avhengigheten som blir våre barn til
del. Perspektivet videreføres i et senere kapittel
om det å være fanget ved at vi nå alltid er tilgjengelige; vi er
alltid på jobb. Dette sliter på psyken uten at vi merker det, før
det kanskje er for sent og vi sitter der utbrente.
Ingen teknologioptimisme
Vår
frykt for miljø- og klimakatastrofer og vårt fortsatte begjær
etter sublim luksus, er en kombinasjon som er dømt til suksess,
skriver forfatterne, før de nærmest gjør litt narr av
teknologioptimister som Elon Musk. Personlig finner jeg ikke min
lavkapasitet-Leaf særlig luksuriøs. Jeg velger derfor å heie på
Zeros optimistiske fremtidsvyer akkurat her.
Vi
lever falske liv, skriver forfatterne, og vi ser nå at antallet
klimaflyktninger øker voldsomt, og krig og konflikt tiltar på grunn
av klimaendringer. Jeg har selv gjennom mange år som utviklings- og
miljøaktivist skrevet liknende ting, i embets medfør. Men sannheten
er likevel at dette bildet ikke er entydig. PRIO er en (modig?)
motstemme, og viser ved empirisk arbeid at det er færre konflikter
enn før, og at det er lite empiri på klimaflyktninger. Tørke i
Syria og andre steder kan kanskje ha vært medvirkende årsaker til
opprøret
mot Assad.
Men hovedårsaken var manglende demokrati, og regelrett
undertrykking. Spør du en venezuelaner, en rohingya,
en palestiner, en malier osv, vil de alle svare at despoti og
manglende demokrati er deres største problem. Klimaendringer kommer
langt ned på listen.
SymboletSchjøtt-Pedersen
Forfatterne har noen herlige oneliners, som hadde vært perfekte på Twitter, slik som denne: «Der man griller kjøtt, vil man til slutt også selv bli grillet.» Men den som virkelig grilles i et eget kapittel om hvordan vi er fanget i rusen av fossilt brensel, er direktøren for Norsk olje og gass, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Han blir symbolet på norsk selvbedrag, når han argumenterer for at norsk videreutvikling av fossile brensel er det som skal til for at verden kan oppfylle målene om bærekraft.
Schjøtt-Pedersen
fremstiller norsk olje/gass som renere enn andres, og hevder at om vi
ikke utvinner dette,
kommer det mer kull på markedet. Uansett trenger verden mer energi,
fordi det monner for lite med alternative kilder. I tillegg har
Schjøtt-Pedersen
vært med og etablert et eget ungdomspanel, der slagordet er «ingen
olje, ingen velferd». Her mener forfatterne
at verden snus på hodet
og at det hele er utformet som «…et rent utpressingsmiddel overfor
en hel generasjon av unges ansvarsfølelse og tro på fremtiden».
Nordic Noir
Budskapet
blir at vi må gå i oss selv. Vi kan ikke la være å ta ganske
entydige vitenskapelige rapporter på alvor. Erkjennelse vil derved
føre til motstand. Våre forbruksvalg vil også kunne endre
strukturer, på sikt. De to forfatternes kritiske teori har ført til
forbruks- og personlige endringer hos dem selv, primært på
transport-
og matfronten, blant annet av
antallet ukentlige kjøttmiddager. Atferd former holdninger.
Beskrivelsen av småvansker med dette, er sympatisk.
Til
syvende og sist berører boken, fordi den er basert på vitenskap,
som så omsettes til følelse, og til det forfatterne beskriver som
«kjærlighet og raseri». De vil ekstraktivismen
til livs; primært når det gjelder fossil
energi,
oppdrett og jordbruk.
Danmark-Norge
beskrives her som «partners in crime». Norge er storprodusent av
olje, og Danmark forbruker enorme mengder fossilt, med verdens
største containerskipsflåte. Danmark er en masseprodusent av svin,
og Norge av oppdrettslaks, og begge bidrar til det forfatterne kaller
et «økologisk holocaust».
Som
glade konsumenter er vår indre alarmberedskap satt ut av drift. Men
dette går ikke lenger, skriver forfatterne. «Vi skal avlevere en
bedre verden til våre barn enn den vi fikk overdratt. Det er en
plikt, ikke et forbruksvalg.»
En ny type frihet
Vi
må lære oss å utsette den vanlige behovstilfredsstillelsen
kapitalismen har gitt oss, mener forfatterne. Det vil gi oss en ny
type frihet. Det vil gjøre at vi vil kjenne oss selv bedre, og ikke
minst: vi vil kjenne oss selv i naturen. Dette er en fin form for
dypøkologi, slik jeg leser det.
For
egen del har jeg både et under gjennomsnitt kjøttforbruk og en
dårlig elbil. Charterturer til Thailand har aldri vært noe tema.
Men jeg forbeholder meg likevel retten til å være optimist. Noe
annet klarer jeg ikke. Jeg tror ikke dommedag er så nær som
forfatterne av denne boken vil ha det til. Naturen er der, fortsatt,
og vil gi meg glede, også med mindre snørike vintre og flere
grantrær i høyfjellet. Gleden ved å eksistere tar ingen fra meg,
ei heller Vetlesen og Willig. Men, når det er sagt: Boken
deres vil jeg sørge for at ligger under mange juletrær i år.
Hanne
Østli Jakobsens
intervju med den svenske jenta Greta Thunberg avsluttes med følgende
konklusjonen fra 15-årige Greta: «Heller enn å uroe seg for mye
for hvordan fremtiden eventuelt kan bli,
så skal man forsøke å forandre den. Så blir den bedre.»
Det
er nok et svar både Vetlesen, Willig og jeg kan leve godt med.
