Hoff-Elimari beskriver karbonboblen vi er fanget i, der politikere ikke blir gjenvalgt om de er festbremser gjennom en klimapolitikk som monner. Selskapene selv tvinges av markedslogikken til å øke olje-og gassanslagene de har som såkalte reserver, for å unngå at aksjeverdien går ned. Det legger i sin tur press på fortsatt høy utvinning. Det er med andre ord, sett opp mot Paris-avtalen, et system som ikke fungerer. Og økonomene i dette? De er som taxisjåfører, skriver Hoff-Elimari. Veldig nyttige når vi vet hvor vi skal. Men det vet vi tydeligvis ikke. He, he. Dette treffer godt synes jeg, særlig når jeg den 31. august i år ser Folkeopplysningen med Andreas Wahl på NRK, hvor det kommer frem at den mye brukte sjefsøkonomen Harald Magnus Larsen (nå i Swedebank) tar notorisk feil i mesteparten av sine økonomiske spådommer. Økonomenes råd er i realiteten verdiløse. Men spalteplass og sendeflater får de. Og ikke minst en fet lønn. Send inn Eivind Hoff-Elimari neste gang!
Men Hoff-Elimari kan vel ikke ha svaret på alt? Selvsagt ikke. Men han har fordelen av at han har reist mye og kan fremlegge konkrete eksempler, til mulig etterfølgelse. Han skriver godt om reklame som en organisert framstilling av manglende tilfredsstillelse, slik tidligere sjef for General Motors, Charles Kettering har sagt det. Hoff-Elimari forklarer hvordan reklame er delansvarlig for vårt økologiske fotavtrykk, og drar til Grenoble og viser hvordan den byen gjorde noe med det offentlige rom og reklamepresset. Lærerikt.
Også analysen av andre land, slik som New Zealand og Bhutan, er svært interessante. Ikke minst fordi ingen av dem har helt fått det til det de opprinnelig ønsket seg. Men de inspirer til mervurdering, videreutvikling og en annen lokal tilpasning. Arbeidet på New Zealand er tankevekkende. De har jobbet med et vekstbegrep som innbefatter ulike størrelser, med både finansiell og fysisk kapital, naturkapital, sosial kapital og menneskelig kapital. Vekst etterstrebes, men en politikk som øker én form for kapital, samtidig som den bryter ned annen kapital, vil være galt.
Norge og Bhutan
Jeg har selv interessert meg lenge for Bhutan og deres idé om Brutto Nasjonalt Lykkeprodukt. Jeg skrev til og med en sak i Dagsavisen hvor jeg oppfordret daværende utviklingsminister Heikki Holmås til å inngå et forpliktende samarbeid mellom våre to land, med gjensidig læring.
Derfor slukte jeg kapittelet om Bhutan, fra side 115 – 151. Det er foreløpig det beste jeg har lest om landet. Det er både personlig og analytisk. Hoff-Elimari snakker med både høy og lav, han avkler myter, og utopier, men med respekt og med et våkent øye og med tilstrekkelig intellektuell avstand. Bhutan er slett ikke noe lykkens Shangri-la, men vi kan likevel ta med oss nyttig lærdom derfra. Og Norge, et av verdens best fungerende land, har alle forutsetninger for å fremstå (enda mer) som det egentlige Shangri-la, spør du meg.
Boken inneholder også en god gjennomgang av det filosofisk-politiske begrepet ‘buen vivir’ – det gode liv – som er en del av samfunnsdiskursen i Ecuador og Bolivia. Dette er to land som lever rett i skjæringspunktet mellom sosial utvikling for de mange fattige og bevaring av naturkapitalen for alle. De vil så gjerne, og de får det ikke til. Det er selvsagt mange grunner til det. Men at de tar debatten bør få norske politikere til å rødme litt.
Vi får det vi måler
Vi får det vi måler, skriver Hoff-Elimari. Og han viser det ved mange gode eksempler også fra Norge. Vi får innblikk i hvordan Malvik kommune nå klarer å prioritere det som teller for innbyggerne, hvordan Tine fabrikker på Heimdal tar ut produktivitetsvekst i kortere arbeidstid og hvordan bydelen Landås i Bergen har blitt en økoby i byen. Dette er allerede kjente eksempler for mange i miljøet. Men Hoff-Elimari setter dem inn i en større sammenheng. Han gjør det relevant på samfunnsnivå.
Hoff-Elimaris visjon er at de konkrete eksemplene som dras frem i boken skal oversettes til praktisk politikk i dagens Norge. I den forbindelse er han innom at vi trenger en klimalov, med uavhengige instanser for å følge den opp. Han hevder at demokratiet vårt må revitaliseres gjennom folkeavstemninger. Han har gode konkrete eksempler fra Grenoble, som viser hvordan vanlige folk kan inkluderes i politisk arbeid, uten å bli politikere, men at de kan delta nærmest som i dagens juryordning. Han foreslår en form for aktivitetsplikt for ungdom på NAV, karbonavgift til foredling og progressiv forbruksskatt. Han er åpen for at 23. konsesjonsrunde bør følges opp av et søksmål mot staten.
Gjennom 57 (!) ulike intervjuer kjennes boken svært aktuell. (Den eneste personen jeg føler forfatteren har en lettere ironisk tilnærming til er Trine Skei Grande). Så mange mennesker høres mye ut, men det fungerer godt med korte resonnement og forfatteren lar det hele gli sømløst inn i den store fortellingen. Mange av intervjuobjektene er personer med makt og stilling akkurat nå. Kanskje vil det gjøre at boken vil leve noe kortere enn andre beslektede bøker? Men boken er skrevet nettopp for å dra i gang debatten, her og nå. Det fortjener den å lykkes med. Dette er en nødvendig dannelsesreise på veien mot det grønne skiftet.
