Det norske energifortellingen fra starten av 1900-tallet til slutten
av 2000-tallet kan i grove trekk deles i fire akter, hvor vi er godt
i gang med tredje akt:

1. Vannkraften bygger Norge
2. Oljen gjør oss rike
3. Utfasing av olje og gass og oppbygging av utslippsfrie energiformer

1. Et utslippsfritt Norge bidrar med globale grønne løsninger

Animasjonen over illustrerer forholdet mellom årlig energiproduksjon innen vannkraft, olje og gass og nye former for grønn energi. Forholdstallet er ikke statistisk korrekt, men illustrerer styrkeforholdet mellom de ulike energiformene. I et normalår har Norge en vannkraftproduksjon på ca 130 TWh, mens olje og gass på sitt meste har ligget på over 2000 TWh årlig. Hverken vannkraft eller nye grønne energiformer vil kunne erstatte maksimalnivået til olje og gass, men over tid vil en bærekraftig energiproduksjon samlet gi et mye større energibidrag enn norsk olje og gass.

Akt 1 – Vannkraften bygger landet

Vannkraften var helt
sentral i oppbyggingen av norsk industri fra tidlig på 1900-tallet
og fram til etterkrigstiden. Utbyggingen av de store
produksjonsanleggene var imidlertid ikke uten motstand grunnet
betydelige naturinngrep, men næringsmessig bidro industrien både
med arbeidsplasser knyttet til bygging av demninger,
produksjonsanlegg og kraftlinjer, og med billig energi til annen
industri, eksempelvis gjødselproduksjon.

Vannkraften er
fortsatt en viktig bærebjelke i det norske energisystemet, men etter
at industrien ble moden, og de store byggeprosjektene var
ferdigstilt, forsvant konstruksjonsarbeidsplassene. En ytterligere
oppskalering fra et nivå på ca 130-150 TWh har foreløpig ikke vært
hensiktsmessig ettersom Norge allerede har dekket sitt
elektrisitetsbehov og det i liten grad har vært mulig å eksportere
store mengder vannkraft ut av landet. Det vil imidlertid være en del
å hente på bedre utnyttelse av eksisterende anlegg, og en videre
investering i vår viktigste fornybare energikilde vil dermed være
viktig i årene framover.

Akt 2 – Oljen gjør
oss rike

Det var etter hvert
få som trodde at det ville være mulig å finne olje og gass på
norsk kontinentalsokkel. Da man endelig traff blink lille julaften i
1969, var det starten på en energihistorie som overgår selv de mest
optimistiske anslag. Norge har både vært dyktige og heldige når
det gjelder forvaltning av våre nasjonale petroleumsressurser. Og i
perioden fram til rundt 2000-tallet var det nesten utelukkende en
solskinnshistorie som en samlet nasjon kunne være stolte av.

Inntektene økte
kraftig fra starten av 2000-tallet, og forsiktigheten som hadde
preget det politiske miljøet ble lagt til side for å sikre størst
mulig inntjening fra en stadig sterkere industri. Oljefondet ble
etablert og vokste raskt til å bli et av verdens største
investeringsfond.

Men med økt
kunnskap om menneskeskapte klimaendringer og en global avtale om å
redusere fossile utslipp kom den uunngåelige diskusjonen om hvordan
klimanasjonen Norge skal kunne fortsette som en av verdens største
eksportører av fossil energi, stadig nærmere.

Akt 3 – Utfasing
av olje og gass og oppbygging av utslippsfrie energiformer

Det har tatt tid,
men det framstår nå å være stor enighet om at Norge må begynne å
planlegge en framtid uten olje og gass. Det knytter seg både stor
markedsrisiko til framtidig etterspørsel etter norsk olje og gass og
en naturvernsrisiko ettersom nye leteområder er i sårbare
naturområder hvor konflikten med naturen er spesielt stor. Debatten
framover bør handle om Norge i det hele tatt bør lyse ut nye
letelisenser ettersom det vil ta 10-15 år før nye områder bygges
ut og nærmere 50 år før de avsluttes. Det er derimot relativt stor
enighet om at eksisterende felt bør utvinnes i henhold til plan slik
at investeringer som allerede er gjennomført gir så god avkastning
som mulig.

Innen grønne
næringer skjer det mye positivt. Norge er blant annet i en ledende
posisjon innen overgang til elbiler, det tas i bruk utslippsfrie
løsninger i maritim sektor og innen industrien. Norge har på mange
måter fungert som et pilotmarked for internasjonale bilprodusenter
som har dratt nytte av en betalingsvillig kundegruppe. Dessverre har
ikke norsk industri en stor plass i verdikjeden knyttet til
elektriske kjøretøy, men dette er heldigvis annerledes innenfor
maritim sektor hvor norske aktører kan eksportere teknologi i
verdensklasse når den først er demonstrert i det hjemlige markedet.

I tillegg til
batterielektriske løsninger skjer det også mye spennende innen
hydrogen og biodrivstoff. Den første hydrogenferjen skal stå ferdig
i 2021, og det jobbes med å få på plass en hydrogendrevet
hurtigbåt. Det bygges også ut infrastruktur for hydrogen som gjør
at tungtransport og personbiler etter hvert kan fylle hydrogen.
Sammen med batteriløsninger vil man da kunne nå det ambisiøse
målet som er satt i Nasjonal transportplan om at ingen fossile biler
skal selges etter 2025.

Tilgangen til
biodrivstoff varierer fra region til region, men i områder hvor man
har avfall fra landbruk, matavfall eller fiskeslam kan og bør
biodrivstoff benyttes som en viktig ressurs innen utvalgte deler av
transportsektoren.

Oljeindustrien har
gitt oss enorme inntekter og skaper mange hundre tusen
arbeidsplasser. «Alle» kjenner noen som jobber i olje- og
gassindustrien, og det sitter langt inne å snakke negativt om
framtiden til denne viktige næringen. Men nåtid og historisk
nostalgi er lite verdt når man skal se framover. Olje- og
gassnæringen bør ses på med et kjølig blikk og en risikovurdering
som man ville benyttet i en hvilken som helst annen bransje. Og her
er ikke svarene så åpenbare som Norsk olje og gass gjerne vil ha
det til. Det er nemlig ikke gitt at olje og gass vil være like
lønnsomt som det er i dag. Mange av prosjektene som planlegges i dag
har en høy kostnad og kan ende opp som tapssluk for den norske stat.
Det siste man ønsker er at olje- og gassindustrien skal ende opp som
et sysselsettingstiltak. Tar man i tillegg inn klimarisiko knyttet
til enda strengere utslippskrav og det moralske aspektet om at Norge,
som en rik nasjon, bør være et foregangsland, så bidrar det til å
styrke synet på at Norge bør dreie raskere enn det man legger opp
til i dag. Da må heller ressursene sluses over i andre næringer som
man med større sikkerhet kan si at har en plass i en framtidig
utslippsfri energimiks.

Det paradoksale er
at vi på mange måter er i gang med å redusere behovet for norsk
olje og gass ved å være en pioner innen utslippsfri transport. 2/3
av verdens olje går til transport. Dersom vi lykkes med å
eksportere utslippsfrie løsninger til resten av verden, vil
historien om at verden trenger norsk olje og gass snart være
utdatert.

Akt 4 – Et
utslippsfritt Norge bidrar med globale grønne løsninger

Norge som nasjon har
all grunn til å være stolt av vannkraften og også størstedelen av
olje- og gasseventyret. Det hersker også stor enighet om at vi på
et eller annet tidspunkt skal over til et utslippsfritt samfunn, så
da gjenstår det to sentrale spørsmål som vi som nasjon må
besvare:

1. Over hvor mange år skal vi fase ut olje- og gassindustrien?
2. Hvilke nye grønne områder skal Norge som nasjon satse på?

På det første
spørsmålet blir det ofte antydet at motstandere av norsk olje og
gass ønsker å stenge kranen i dag. Dette medfører i liten grad
riktighet, og selv MDG har i sine mest ambisiøse planer antydet 15
år. Det antas dermed at svaret vil ligge et sted mellom 15 år og 80
år, ettersom det ved utgangen av århundret uansett anses som lite
sannsynlig at det vil være en stor olje- og gassaktivitet på norsk
sokkel.

Hvor lang tid det
faktisk tar, avhenger av hvilke valg våre politikere tar og i hvor
sterk grad interessegruppene som representerer industrien klarer å
påvirke debatten. Det er naturlig at olje- og gasselskapene vil
jobbe hardt for å opprettholde et høyt aktivitetsnivå og dermed
gjøre haleproduksjonen så lang og omfattende som mulig. Det vil
samtidig være opp til nye grønne næringer å få nok substans
knyttet til sine satsinger til at disse næringene både kan bidra
med nye arbeidsplasser og skape verdi for Norge som nasjon. Dersom
man lykkes godt med dette, vil det være det beste middelet for å
kunne akselerere den fossile utfasingen. Men da betinger det at man
velger riktige satsinger og at det satses stort nok til at det blir
reelle alternativer for mennesker som ønsker grønne jobber.

Det leder over til
spørsmål nummer to om hvilke fornybare næringer som skal overta.
Her er det mange aktuelle kandidater, men områder hvor vi kan dra
nytte av vår kompetanse innen olje og gass, maritim og fornybar vil
være å foretrekke, ettersom vi da har komparative fortrinn.
Eksempel på dette kan være offshore vind, maritime energisystemer,
hydrogen, bølge/tidevann, geotermisk energi og biodrivstoff. Andre
områder som kan nevnes er lokale energiløsninger, landbasert vind,
solceller, batteri og ladeløsninger for elbiler.

For at Norge skal
lykkes på lang sikt er det viktig å fokusere på områder som både
bidrar til å redusere utslipp og som potensielt kan skape nye
arbeidsplasser og eksportmuligheter. Som et lite land kan vi ikke
være gode på alt, men vi kan være best på noe. Det er også
viktig å erkjenne at ingen enkelt næring vil kunne overta for olje-
og gassnæringen, men summen av flere ulike utslippsfrie teknologier
vil kunne skape en stor grønn sektor.

Hvilke områder man
skal satse på bør være kjernen i den politiske diskusjonen
framover. Her bør man også involvere kunnskapsmiljøene og basere
seg på innspill fra industrien og gode markedsanalyser som ser ut
over Norges grenser. Utvalgte områder må løftes fra å være små
gründerprosjekter til å bli nasjonale satsinger med skikkelig
tyngde, slik at man har en reell sjanse til å bli best, og dermed
vinne internasjonale markedsandeler.

I Danmark har
eksempelvis Vestas etablert seg som en av verdens ledende
leverandører av vindturbiner etter en storstilt satsing over mange
år, tilrettelagt av den danske stat. Tilsvarende satsinger kan også
Norge lykkes med, eksempelvis innen maritim sektor, hydrogen eller
offshore vind.

Norge kan, og bør,
bli første land som klarer spranget fra fossil til utslippsfri
nasjon

Basert på den unike
energikompetansen vi har i Norge er vi i en gunstig posisjon til å
bli en vinner også i det nye globale utslippsfrie energimarkedet.
Men for å lykkes må ressurser dreies fra olje og gass og over i nye
næringer slik at de beste hodene får tid og anledning til å jobbe
fram gode produkter og tjenester. Samtidig er det viktig at vi sikrer
at de som skal jobbe i olje- og gassnæringen de neste tiårene får
de beste rammevilkår for å sikre en god utfasing av en av våre
mest lukrative næringer. Resultatet kan, og bør, være at vi blir
det første landet som klarer spranget fra fossil til utslippsfri
nasjon, og at vi dermed både kan leve med god samvittighet og
fornybare inntekter i uoverskuelig framtid.