EUs taksonomi er på alles lepper. Regelverket er omfattende, strengt og kritisert for å være ekskluderende. Likevel er det et imponerende godt forsøk fra EU på å skape en definisjon av bærekraft. Taksonomien vil gjøre det enklere å sammenligne graden av bærekraft, og skal bidra med klarhet til markedet om hva som er godt nok. Begge disse aspektene har lenge vært etterspurt.

Men litt for ofte i debatten rundt taksonomien kritiseres godt nok for å være for strengt og dermed få negative konsekvenser for næringslivet. I diskusjonen om taksonomien utelates ofte at godt nok faktisk er kompatibelt med hva som skal til for å nå togradersmålet. Det er nettopp dette som gjør taksonomien så praktisk nyttig – og på mange måter genial. Taksonomien vil gjøre EUs klimamål implementerbare i praksis.

Et gjennomarbeidet verktøy til nettonull i 2050

Terskelverdiene i EUs taksonomi er ikke tilfeldig plassert av miljø- og klimaforkjempere med formål å ekskludere land, bransjer eller selskaper. Tvert imot er taksonomien grundig utarbeidet og basert på forskning. Den er et nøye sammensatt system som definerer både grønne, økonomiske aktiviteter og terskelverdiene for å komme i mål med Paris-avtalen.

Taksonomien bryter nemlig ned togradersmålet per sektor, og videre ned per økonomisk aktivitet. Det betyr at taksonomien ikke klassifiserer virksomheter, men vil etter en vurdering vise andelen av selskapets økonomiske aktiviteter som er miljømessig bærekraftige ifølge taksonomien. På den måten kan man se på EUs taksonomi som et oppslagsverk hvor hvert enkelt selskap kan avstemme om det de produserer eller leverer av varer og tjenester er forenlig med en fremtid i tråd med målene i Paris-avtalen.

Vil gi nyttig kunnskap for å fart på den grønne omstillingen

For omverdenen betyr det at vi fremover tydeligere vil se hvor godt posisjonert selskaper er, og hvor store omstillinger de må igjennom for å bidra til å nå klimamålene. Dette er etterspurt kunnskap fra både eiere, investorer og kunder, men også nyttige data for politikere her i Norge som fremover skal få fart på den grønne omstillingen.

Taksonomien er et strengt, men effektivt verktøy som gjør det lettere å planlegge og rapportere overgangen til en økonomi som er konsistent med EUs klimamål. For de proaktive selskapene som aktivt tar taksonomien i bruk – og som styrer, investerer og omstiller seg deretter – vil konkurransekraften kunne øke. Det handler om et fremtidsbilde med endrede omstendigheter. Tiden for å forutse fremtiden gjennom å analysere fortiden er over. For tross uenigheter om enkeltelementer i taksonomien aksepteres den i økende grad som et viktig redskap for omstillingen i EU. Rausere kriterier her til lands vil dermed kunne svekke norsk konkurransekraft.

Taksonomien er begynnelsen på reisen, ikke slutten

Taksonomien blir gradvis innført og omfatter per i dag sektorer som til sammen står for mer enn 93,5 prosent av alle utslipp i EU. Det betyr derfor at langt fra alle virksomheter er dekket av taksonomien i dens første fase. Den vil fremover utvides for å inkludere flere sektorer, men også med hensyn til omfang. I dag dekker taksonomien «det grønne», eller «E’n» i «ESG» – det vil si Environmental, Social og Governance – eller det som på norsk relaterer til miljø, sosiale forhold og virksomhetsstyring.

Derfor er det viktig at myndigheter, interesseorganisasjoner og selskaper nå jobber sammen for å inkludere sektorer og bransjer som per i dag ikke omfattes – som for eksempel fiskeri- og oppdrettsnæringen. Det vil også være fornuftig å presse på for en sosial taksonomi som i mye større grad tar for seg de menneskelige aspektene som arbeidsrettslige forhold, menneskerettigheter, likestilling og anti-korrupsjon. Her er norsk næringsliv godt posisjonert.

Även solen har sina fläckar

Taksonomien er ikke perfekt. Det finnes mye å sette fingeren på. Mangel på data kan gjøre det vanskelig å gjennomføre en taksonomi-vurdering. Dessuten har flere EU-land satt seg på bakbeina fordi naturgass uten karbonfangst ikke er definert som et grønt omstillingsprodukt. Noe kan tilskrives politisk spill, andre er legitime innvendinger mot strenge kriterier som i verste fall kan virke mot sin hensikt. Engasjementet er naturlig nok stort. Rammeverket vil forandre spillereglene fullstendig og kan derfor virke truende. Og det er som kjent enklere å rive ned enn å bygge opp.

Den tekniske ekspertgruppen (TEG) som har arbeidet frem taksonomien, har fått ansvar for å sette ambisjonene til terskelverdiene, også kalt tekniske screeningkriterier, i samsvar med EUs klimamål. Utfordringen med å myke opp terskelverdiene, eller inkludere aktiviteter som per dags dato ikke er definert som bærekraftige, er derfor at modellen bak fastsettelsen blir vannet ut. Å utsette en vanskelig omstilling slik vil i sin tur bety at enda strengere krav slår inn i løpet av noen år – hvis man skal lykkes med målene i Paris-avtalen.

EUs taksonomi handler om pengers fotavtrykk

Den grønne reguleringsbølgen i kjølvannet av EUs målrettede vei mot et lavutslippssamfunn inneholder både forventninger og krav med ringvirkninger langt utenfor EUs grenser. EU-kommisjonen er ambisiøs og tydelig på at det nettopp er koblingen mellom forskning og klimamålene som er taksonomiens anker. Lite tyder også på at EUs folkevalgte i Europaparlamentet vil akseptere en utvannet taksonomi som ikke er i tråd med EUs klima- og miljømål.

Til syvende og sist handler taksonomien om pengers fotavtrykk og om å prise inn kostnadene for klimaet når vi måler økonomisk vekst. Derfor bør det fremover snakkes om taksonomien med en større forståelse og begeistring over at noen har gjort den jobben for oss.

Og for de som tror på at den politiske viljen er stor nok til å komme i mål med Paris-avtalen; ja, da er taksonomien et svært nyttig verktøy for å fremtidssikre verdier, risikojustere selskaper og stake ut en realistisk plan for å omstille selskaper og aktiviteter som ennå ikke bidrar positivt til lavutslippssamfunnet. Derfor denne oden til EUs taksonomi.