Det blir dyrt og krevende å gå 10–20 år foran de andre landene i Europa, se figuren fra Miljødirektoratets rapport M-386, 2015. Den viser behovet for å grave langt ned i tiltakspakke 3 med omfattende innblanding av biodrivstoff og transportomlegging for å kutte de nødvendige 8–12 millionene tonn CO₂-ekvivalenter fra 2005–2030. Energi Norges medlemmer skal legge til rette for omfattende elektrifisering av transport, men antakelig må noe komme i tillegg.

Fleksibilitet mellom land og mellom sektorer

EU har i dag nemlig en målstruktur som er delt mellom kvotepliktige sektorer dekket av kvotesystemet ETS (industri, kraft og offshore installasjoner) på den ene siden, og ikke-kvotepliktige sektorer som transport, bygg og landbruk på den andre. Det er bare i den siste kategorien det settes nasjonale mål. Figuren nedenfor viser målstrukturen og fleksibiliteten i måloppnåelsen. Det nye regelverket for 2030 skal styrke fleksibiliteten i tid og mellom land også utenfor ETS-sektorene, se de grønne pilene til høyre i figuren. Likevel vil det alltid være vanskelig å forutberegne tilgangen til utslippskutt i andre land når det ikke er et likvid, rasjonelt marked med private aktører vi snakker om. Det vil også være krevende å forutsi dynamikken i et marked hvor norske skattebetalere eventuelt skal betale penger for å modernisere hus og transportsystemet i Bulgaria istedenfor til klimakutt i Norge. Dette er ikke en EØS-finansieringsordning.

Energi Norge tar derfor til orde for en ny mekanisme (merket med oransje pil i figuren) som kan gjøre det mulig å øke innsatsen innenfor industri i Norge, herunder offshore, og få godskrevet det når regnskapet skal gjøres opp utenfor ETS. Det viktige er at mekanismen spiller på lag med ETS og ikke forverrer konkurransekraften til norsk industri.

Hvordan skal det fungere i praksis?

Mekanismen vil fungere ved at Norge velger aktuelle prosjekter i industri- og offshore-sektoren og får disse godkjent av de andre EØS-landene. Utslippene som prosjektene representerer blir trukket ut av kvotesystemet ETS slik at balansen der ikke påvirkes. Dette i motsetning til mylderet av nasjonale tilleggstiltak uten slik koordinering, for eksempel det britiske kvoteprisgulvet og de tyske kravene til kullkraft. De undergraver prisdannelsen og svekker ETS uten direkte klimanytte siden taket er uendret (overskuddet i markedet og forholdet til kvotereserven MSR kan nyansere dette noe langs en tidsakse). Norge får så godskrevet kuttene når det gjøres opp regnskap for kutt i ikke-kvotepliktig sektor. Teknisk skjer dette gjennom en konvertering av ETS-kvoter (EUA-er) til utslippsrettigheter (AEA-er).

Er et en god idé?

Den nye mekanismen er en god idé økonomisk fordi den gjør det mulig å få frem samfunnsøkonomisk rasjonelle tiltak i ETS-sektorene i Norge som ikke utløses av dagens lave kvotepris som er på ca fem euro. Den er miljømessig god fordi den gir reell effekt av tiltakene gjennom sletting av kvoter i ETS. Videre er den politisk god fordi den muliggjør elektrifisering offshore som del av en samfunnsøkonomisk rasjonell nasjonal klimapolitikk, og den gir lavere tiltakskostander og derved gjør det lettere å bli enige om høyere ambisjoner ved neste korsvei. Den korsveien kommer senest i 2019 når EU skal vurdere om de må gå lenger enn 40 prosent for å nå målet i Paris-avtalen med henvisning til 1,5 grader. Norge kan gjennom den nye mekanismen bli en tydeligere pådriver for økte mål sammen med andre høykostland.