Energimerkeordningen (EMS) har vært i hardt vær i det siste. Den blir både kritisert av EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og av byggeiere. ESA mener Norge bryter med EUs bygningsdirektiv fordi man lar boligeiere merke egne boliger i stedet for å bruke uavhengige eksperter. Byggeierne på sin side oppdager nå at tallene som står på energimerkeplakettene overhodet ikke stemmer overens med det reelle forbruket i byggene, og lurer på hvem som har lurt dem.

Det er ingen tvil om at energimerkeordningen ikke fungerer etter hensikten. I alle fall om man skal ta formålsparagrafen i energimerkeforskriften alvorlig. Den beskriver nemlig at EMS skal:

"bidra til å sikre informasjon til markedet om boliger, bygningers og tekniske anleggs energitilstand og mulighetene for forbedring, for derigjennom å skape større interesse for konkrete energieffektiviseringstiltak, konkrete tiltak for omlegging til fornybare energikilder, og gi en riktigere verdsetting av boliger og bygninger når disse selges eller leies ut."

Det er vel enighet om at EMS har skapt “større interesse for konkrete energieffektiviseringstiltak”. I denne artikkelen vil jeg gå inn på om EMS oppfyller de andre formålene i forskriften, men jeg skal la boligmarkedet ligge denne gangen og kun behandle energimerking av yrkesbygg.

Informasjon til markedet om energitilstand og mulighetene for forbedring

Det viktige begrepet her er altså “energitilstand”, et begrep som for øvrig ikke er innarbeidet i bransjen. Hva menes med dette begrepet? Det gis ingen svar i forskriften, og det har heller ingen selvsagt betydning. Paragraf 10 slår imidlertid fast at det er levert energi som er vurderingsgrunnlaget for energikarakteren. Man må altså gå ut fra at “energitilstand” har med levert energi å gjøre, altså den energien kunden må kjøpe, i form av elektrisitet, bioenergi, olje eller andre energibærere. Beregningen av levert energi er helt avhengig av virkningsgradene til energisystemene som er valgt for bygget, hvor stor andel man tenker seg at hvert energisystem dekker og hvor systemgrensen blir lagt.

Allerede her skiller EMS seg ut fra kravene som stilles til bygg i Teknisk forskrift (TEK). TEK stiller nemlig krav til et byggs netto energibehov, et tall som skal beskrive et byggs teoretiske energibehov helt uavhengig av hvilke energisystemer som blir valgt. I tillegg krever TEK at minimum 60 % (40 % for bygninger under 500 m2) av netto varmebehov skal dekkes med annen energiforsyning enn direktevirkende elektrisitet eller fossile brensler. Netto varmebehov er i denne sammenhengen byggets teoretiske behov for oppvarming og varmtvann.

EMS har altså valgt seg levert energi som vurderingsgrunnlag for energikarakteren. Dette kan virke plausibelt, fordi levert energi skal gi et bilde av hva energiregningen til syvende og sist blir for eier og leietaker. Imidlertid er det mange andre forhold som forkludrer dette bildet.