Har du et gammelt hus vil Enova fortelle deg at en omfattende oppgradering må til for at huset skal yte sin skjerv i klimakampen. Det de aller helst vil, er at du skal åpne lommeboken og gå for passivhusnivå. Dette høres tilsynelatende fremtidsrettet og smart ut, men har altfor ofte lite med bærekraft å gjøre.
Et passivhus er ingen garanti for miljøvennlighet eller bærekraft. Pakken med massiv etterisolering, utskifting av vinduer, balansert ventilasjon og varmepumper er tvert imot svært energi-, utslipps- og avfallsintensiv. Det å få bygget eller rehabilitert et hus, har rett og slett et miljømessig fotavtrykk en ikke skal overse. Hvorfor er man da så bastante på å tilegne byggene verdier som miljøvennlighet og bærekraft?
Fenomenet er godt kjent og kalles for "glorieeffekten". Nobelprisvinneren Daniel Kahneman gjør rede for problemene i boken "Tenke, fort og langsomt", og har forskningen i ryggen når han kan vise til at mental latskap visstnok er godt rotfestet i de fleste av oss. Glorieeffekten (the Halo effect) er et psykologisk fenomen som handler om at egne og andres tidligere vurderinger lurer oss. Selv om ikke passivhus dokumenteres å være miljø- og klimavennlige, ja så vil vi så gjerne tro det. Da slipper vi anstrengelsen med å finne ut av det selv. I hvert fall når noen vi stoler på eller overbevisende mange gjentar argumentene igjen og igjen.
Glorieeffekten rundt disse høyteknologiske og hypermoderne byggene er problematiske. Når man leser om forbildeprosjekter, som passivhus, er språkbruken direkte villedende og i beste fall særdeles pretensiøs. De er "energismarte og attraktive boliger". De skal ha betydelig forbedret inneklima, bedre komfort og være fuktteknisk sikre og robuste løsninger. Og aller viktigst; de er miljøvennlige og en effektiv måte å redusere klimagassutslipp på.
Mer tilbakeholden rehabilitering kan gi vel så gode resultater
Argumentasjonen for passivhus fremstiller samtidig på effektivt vis eldre boliger som noe usunt. De har visstnok en bygningsteknisk usikker fremtid og en tilsvarende lav markedsverdi. At gamle hus som har stått i 50–100 år på generell basis skal fremstå som fuktteknisk usikre og mindre robuste løsninger, faller på sin egen urimelighet. Materialbruken er stort sett naturlig, avfallet er lett å resirkulere og har i et livsløpsperspektiv gjort opp for energien og utslippene til produksjon for lenge siden. De tekniske anleggene og nær sagt alt annet du putter inn i moderne, energismarte passivhus har betraktelig kortere levetid enn løsningene i et gammelt hus. Bærekraftig, miljøvennlig og utslippsreduserende? Jeg har vanskelig for å tro det.
Villa Dammen er et eksempel på at en mer tilbakeholden rehabilitering kan gi vel så gode resultater som passivhus, hva gjelder redusert strømforbruk (Villa Dammen er mitt eget prosjekt). Dette leder også til mindre materialbruk enn for en omfattende oppgradering. Gevinsten er da redusert strømforbruk, produksjon, materialbruk, transport og reduserte avfallsmengder. I tillegg til bevaring av et arkitektonisk uttrykk med en klar historisk "adresse". Dette er også attraktivt i boligmarkedet.
Antitesen til bærekraft
Som utgangspunkt for en oppgradering av en eldre bolig er passivhus-forbildet oppsiktsvekkende nok selve antitesen til definisjonen på bærekraft. Faren er at denne løp og kjøp-mentaliteten uten fokus på tradisjonelle, miljøvennlige byggematerialer og byggeteknikker, går på bekostning av de overordnede målene om å redusere CO₂-utslipp. Norske og europeiske boliger pakkes inn og fylles med moderne energieffektiviserende teknologi. Produksjonen øker, transporten øker, avfall øker, energibruken under produksjonen øker – og utslippene øker.
Det kan virke som at disse bygningene fremstår som miljøvennlige fordi en utelater alt dette fra regnestykket. Ved å fokusere kun på driftsfasen, gir glorieeffekten inntrykk av at regnestykket blir grønt.
I forbindelse med Enovas støtteordning for omfattende oppgradering er flere tusen håndverkere kurset i hvordan de kan bidra til mersalg ved å fortelle kundene om viktigheten av å unngå «energy lock-in»-effekten. «Hvis du ikke tar alt nå, så gjør du det ikke senere. Dermed går du glipp av mye god energisparing.» Akkurat som i byggforskriften er fokuset kun på energibruk i driftsfasen. Enova trekker en tykk strek mellom det som kan oppfattes som god og dårlig energieffektivisering. Det hele er en fiktiv problemstilling som fremmedgjør mye god kompetanse om gamle hus og tradisjonelle byggeteknikker. Her kunne Enova med fordel ha trukket veksler på kompetansen organisasjoner som Bygg og Bevar og Fortidsminneforeningen prøver å skape grobunn for.
Mens matbutikkene etter hvert har et visst utvalg av økologisk mat og alternativer for allergikere og interiør- og trendmagasiner preker naturlig og kortreist, er byggevaremarkedet klinisk fritt for et tilsvarende fokus på bærekraft. Og det er altså disse butikkenes kunder myndighetene ser for seg skal bidra til en reduksjon i energibruk på 10 TWh innen 2020. Denne energimengden tilsvarer at alle boliger i Norge oppgraderes til standarden i dagens byggforskrift. Kanskje bærekraftig materialbruk og byggeteknikker kunne vært litt høyere prioritert?
Lønner seg ikke for boligeieren
Når boligeieren står overfor nødvendig vedlikehold og leter etter råd, er budskapet at man må hoppe fra timeteren hvis man vil redusere energiutgifter og bidra til fornybarsamfunnet. For boligeieren er denne kostnaden helt ute av proporsjon med den eventuelle reduksjonen i energibruk de kan forvente. Når økt boligverdi heller ikke gjenspeiles i størrelsen på investeringen, sitter både boligeier og miljøet igjen med svarteper. Det virker som at miljøet og privatøkonomien til norske boligeiere blir skadelidende på bekostning av gevinsten til andre aktører.
Vi nordmenn bruker årlig over 60 milliarder kroner på rehabilitering, oppussing og tilbygg. Kanskje det er andre tiltak enn å egge til mere forbruk som burde lovfestes?
Hva så med nye bygg? Endringene i byggforskriften er i all hovedsak myntet på disse. I Norge bygges det om lag 30000 nye boliger hvert år. Det totale antall boliger i Norge er 2,4 millioner. Altså rundt 1 prosent økning per år. Det politiske målet er at utslipp av CO₂ må reduseres raskt. Det er betimelig å spørre om utslippsreduksjon knyttet til materialproduksjon og forbruk er viktigere på kort sikt enn den reduserte bruken av strøm i en langsomt voksende, oppgradert norsk boligmasse på lang sikt?
Bedre råd for miljøvennlige valg
En kan faktisk få i pose og sekk, men da må man se på en annen sammensetning av tiltak enn det lavenergi/passivhus-konseptet som Enova og ivrige politikere hiver seg etter. Hva om målet i 2020 hadde vært nullutslippshus istedenfor nullenergi? Jeg tror en gammel bolig der effekten av bevaring vurderes på lik linje med nye energieffektiviserende tiltak, med strøm og varme fra sol og ved, ville gjort en god innsats for klimaet. Og ikke minst for boligeierens lommebok.
Det må tilrettelegges for at boligeierne kan gjøre miljøvennlige og energiøkonomiske valg. For å realisere potensialet i den norske boligmassen, må kostnad i større grad veies opp mot gevinst. Da bør strategien med økt forbruk legges vekk, kunnskapen utvikles og gode råd vektlegges.
Kilder:
Enova (2014): Resultat- og aktivitetsrapport.
Enova (2012): Potensial- og barrierestudie. Energieffektivisering av norske boliger (pdf). Utført av Prognosesenteret og Entelligens AS, 2012
Kommunal- og regionaldepartementet (2010): Energieffektivistering av bygg. En ambisiøs og realistisk plan mot 2040.
