Forhandlingsklimaet mellom USA og Kina var bedre under FN-møtet i Lima enn på mange år. USA og Kina inngikk i november en overraskende avtale om å kutte i klimagassutslipp. USA lovte å redusere utslippene med 26–28 prosent fra 2005-nivå innen 2025, mens Kina lovte å nå utslippstoppen og å fase inn 20 prosent fornybar i energimiksen innen 2030.

Avtalen har potensiale til å gjøre en reell forskjell for klimaforhandlingsprosessen fram mot toppmøtet i Paris, ettersom dette er første gang at Kina og USA har gått sammen om klimaløfter. Spørsmålet nå er om USAs løfter er troverdige, og om de kan innfris? For å få til det, må en ny nasjonal klimapolitikk iverksettes.

Villig president, uvillig kongress

President Barack Obama har gang på gang vist vilje til å løfte klimapolitikk opp på agendaen ved å bruke sin styringsmyndighet som president til å ta politiske grep uten å involvere Kongressen, som stadig har avvist Obamas forsøk på innføring av en klimalov. I juni la Obama-administrasjonen fram forslag til nytt regelverk for å kutte i CO2-utslippene fra kraftverk. Målet er å redusere utslippene fra kraftverk med 30 prosent innen 2030, fordelt på individuelle mål for hver enkelt delstat. Delstatene vil få ansvaret med å utvikle planer for hvordan de kan nå sine individuelle mål.

Planene om reguleringer for CO₂-utslipp fra kraftverk møtes med stor motstand i energisektoren, og blant politikere i både Kongressen og på delstatsnivå. Løftene florerer blant motstanderne om å saksøke USAs miljødirektorat (Environmental Protection Agency) for urettmessig bruk av luftforurensningsloven til å regulere CO₂-utslipp, noe loven opprinnelig ikke var ment til.

Trenering av prosessen med å utvikle delstatsplaner for å iverksette tiltak er en annen måte motstanderne har lovet å stoppe Obamas klimapolitikk på. Når den nye Kongressen tiltrår etter nyttår, vil republikanerne ha et større flertall i Representantenes hus og overta flertallet i Senatet. Dette vil gi større spillerom for republikanerne til å bruke Kongressen som en arena for opposisjon mot Obamas klimapolitikk.

Fra kaos i København til zen i Paris?

USA-Kina-avtalen har fått mye positiv oppmerksomhet fordi den i beste fall kan få forhandlingene ut av dødvannet de har vært i siden København. USA og Kina har siden 2009 krevd løfter om deltakelse fra hverandre for å være med på en ny klimaavtale, og den nye avtalen kan være et skritt i riktig retning.

Kinas forhandlingsleder Xie Zhenhua sa under forhandlingsmøtet i Lima at enigheten mellom USA og Kina kan fungere som eksempel for UNFCCC-forhandlingene (se tekstboks). USAs utenriksminister John Kerry deltok også i forhandlingene i Lima, og la vekt på at USA nå er forpliktet til å gjøre sin del for å ta tak i klimaproblemet.

Kappløp med tiden

Som påpekt over, hefter det imidlertid en del usikkerhet ved USAs forpliktelser. Usikkerheten forbundet med måloppnåelsen i 2025 er tett knyttet til om reguleringene i kraftsektoren vil bli iverksatt, eller om opposisjonen vil lykkes i å stoppe dem. Dersom reguleringene ikke er iverksatt innen Obama forlater Det hvite hus i januar 2017 – altså om bare to år – vil den nye presidenten bli ansvarlig for å drive prosessen videre, noe som gjør usikkerheten større. Ingen vet hvilken politisk plattform USAs neste president vil ha.

I Lima har u-landsrepresentanter stilt spørsmål ved om USAs løfter er troverdige, og «advart» om at de følger utviklingen i den nasjonale politikken i USA nøye. Dersom den nye avtalen i Paris skal baseres på at alle land – inkludert u-land – skal melde inn sine mål om utslippskutt, så er det svært viktig at troverdigheten til landene med de største utslippene er god.

Prinsippet om differensiering av utslippsmål (common but differentiated responsibilities) mellom rike og fattige land vil fortsatt stå sentralt i Paris-avtalen, men avtalen mellom USA og Kina åpner for at u-land skal bidra etter grad av økonomisk utvikling. Tilliten til at USA skal oppfylle sin del av avtalen vil bli styrket dersom Obama-administrasjonens klimapolitikk blir iverksatt i løpet av de neste årene.