Et fossilfritt Norge uten mer fornybar kraft?

Er det en realistisk mulighet? Det er nettopp hva som hevdes i en rapport fra Naturvernforbundet, men analysen har mangler.

Hva skal erstatte olje- og gassjobbene hvis Norge skal være fossilfritt i 2040, spør artikkelforfatteren. Bilde fra åpningen av Johan Sverdrup-feltet 7. januar 2020. (Foto: Arne Reidar Mortensen, Equinor).

Rapporten utgitt 30. oktober 2019 analyserer to alternative utviklingsbaner, et "miljøscenario" og et "vekstscenario". Begge tar sikte på å erstatte all fossil energibruk i Norge med fornybar energi innen 2040, hovedsakelig gjennom elektrifisering. I dag bruker vi 170 TWh fossil energi per år, 132 TWh elektrisitet og 21 TWh bioenergi og avfall.

I miljøscenarioet fases norsk petroleumsvirksomhet ut innen 2040, så fossil energibruk i denne sektoren faller bort og det frigjøres 7 TWh til annen "grønn industri". I vekstscenarioet følger petroleum prognosene i nasjonalbudsjettet for 2020, som innebærer en økning i kraftbehovet på 34 TWh.

De to scenarioene er ellers identiske når det gjelder elektrifisering og økt bruk av bioenergi i industrien. Dagens fossile energibruk i denne sektoren er 22 TWh og erstattes med 13 TWh strøm og 6 TWh bioenergi.

Transport og bygg

I transportsektoren forutsetter miljøscenarioet nullvekst i personbiltrafikk og godstransport på veg, reduksjon i flytrafikk og overføring av det meste av godstransport på veg til bane og sjø. Vekstscenarioet følger prognosene for trafikkvekst i Nasjonal transportplan (NTP). Ellers er scenarioene like med hensyn til elektrifisering av personbilparken, innføring av hydrogen i tungtransporten og såkalt e-fuel i langdistanse luftfart og sjøtransport. Økt kraftforbruk for denne sektoren i miljøscenarioet er 36 TWh og i vekstscenarioet 59 TWh.

Ellers er den største forskjellen at miljøscenarioet antar at alt teknisk potensial for effektivisering av energibruk i bygg hentes ut. Denne effektiviseringen føres som økt kraftproduksjon, og estimeres i miljøscenarioet til 22 TWh, mens vekstscenarioet tar utgangspunkt i Stortingets mål om 10 TWh.

Kraft: Under- eller overskudd?

Annen kraftproduksjon tar utgangspunkt i dagens situasjon med tillegg for 12 TWh fra kraftverk under bygging og 5 TWh fra teknisk fornyelse av gamle kraftverk. Dette er likt for begge scenarioer, og resultatet er at miljøscenarioet i 2040 ender med et kraftunderskudd på 17 TWh og vekstscenarioet med 92 TWh. Disse underskuddene må dekkes av import eller ny fornybar kraft

Underskuddet i miljøscenarioet kan reduseres til null hvis man dropper produksjon av e-fuel og tillater noe fossilt drivstoff eller biodrivstoff i langtransport og luftfart, og i vekstscenarioet kan underskuddet reduseres til 60 TWh.

Konklusjonen er at i miljøscenarioet kan utslippene fra norsk territorium på det nærmeste elimineres innen 2040 parallelt med en full utfasing av norsk petroleumsvirksomhet. Med mindre ambisiøse tiltak, det såkalte vekstscenarioet, kan fortsatt petroleumsvirksomheten fases ut, men da trengs 60 TWh ekstra fornybar kraft, det meste antagelig fra vind. Vekstscenarioet baserer seg på samfunnsøkonomiske framskrivninger for petroleum-, transport- og byggsektorene, og tegner derfor et mer komplett bilde enn miljøscenarioet, som mangler analyser av økonomiske virkemidler og konsekvenser.

Hva skal erstatte oljejobber og eksportinntekter?

Vi mangler altså grunnlag for å vurdere om miljøscenarioet er politisk og økonomisk realiserbart, og vi mangler en beskrivelse av hvilke virkemidler som skal til for å realisere det. I det minste ville det være naturlig å inkludere en diskusjon av virkningene for sysselsettingen og konsekvensene for handelsbalansen med utlandet av å fase ut petroleumssektoren over en periode på 20 år. Med alle ringvirkningene sysselsetter petroleum i dag nær 150.000 mennesker. I fjor utgjorde petroleumseksporten nær halvparten av Norges eksportinntekter, og uten denne eksporten ville landets handelsunderskudd vært på 170 milliarder kroner. Uten petroleum må vi øke eksporten fra fastland og fiske med nærmere 30 prosent, alternativt redusere importen med i overkant av 20 prosent, for at handelsbalansen skal gå i null.

Hvis vi velger å øke eksporten, må vi utvikle nye næringer som skal sysselsette alle de som mister jobbene i petroleumssektoren og som produserer eksportverdier for 170 milliarder. Miljøscenarioet har satt av 7 TWh elektrisk kraft til dette formålet og kalt det grønne næringer. Men dette er neppe tilstrekkelig. For eksempel bruker industrien i dag nær 50 TWh elektrisitet i tillegg til 25 TWh fossilt og bioenergi. Hvis verdiskapingen her skal økes med 30 prosent, bør man regne med en resulterende økning i kraftforbruk på minst 20 TWh.

Men vi kan selvsagt velge å redusere importen og satse på tjenesteyting og andre næringer med lite energibehov. Et åpent spørsmål blir da om en slik utvikling er forenlig med miljøscenarioets planer om store investeringer i opprustning av bygg og import av miljøvennlige transportmidler. Det foreligger ingen livsløpsanalyser av utslipp og materialer og beregning av kostnader forbundet med disse tiltakene, noe som vanligvis er en forutsetning for å bruke betegnelsen "scenario" i klimaøkonomisk sammenheng.

En tredje mulighet: Transformasjon til grønn energisektor

Den viktigste mangelen i Naturvernforbundets analyse synes jeg likevel er en drøfting av et tredje scenario, som i stedet for utfasing av petroleumssektoren tar sikte på å transformere den til en grønn energisektor som i 2040 ikke skal eksportere fossilt brensel.

Dette kan oppnås ved utnyttelse av dagens infrastruktur til en storstilt satsing på karbonfangst og -lagring, produksjon av hydrogen fra naturgass og utvikling av vindkraftteknologi til havs. Et slikt scenario vil kunne opprettholde sysselsetting, utnytte opparbeidet kapital og kunnskapsbase, og transformere Norge til en eksportør av grønn energi og teknologi til Europa. Et slikt scenario må ikke forveksles med Equinors nylig framlagte plan. Denne planen inneholder riktig nok alle disse elementene, men har ikke som mål å stanse eksport av olje og gass innen 2040.