Konklusjonen er at i
miljøscenarioet kan utslippene fra norsk territorium på det
nærmeste elimineres innen 2040 parallelt med en full utfasing av
norsk petroleumsvirksomhet. Med mindre ambisiøse tiltak, det såkalte
vekstscenarioet, kan fortsatt petroleumsvirksomheten fases ut, men da
trengs 60 TWh ekstra fornybar kraft, det meste antagelig fra vind.
Vekstscenarioet baserer seg på samfunnsøkonomiske framskrivninger
for petroleum-, transport- og byggsektorene, og tegner derfor et mer
komplett bilde enn miljøscenarioet, som mangler analyser av
økonomiske virkemidler og konsekvenser.

Hva skal erstatte
oljejobber og eksportinntekter?

Vi mangler altså
grunnlag for å vurdere om miljøscenarioet er politisk og økonomisk
realiserbart, og vi mangler en beskrivelse av hvilke virkemidler som
skal til for å realisere det. I det minste ville det være naturlig
å inkludere en diskusjon av virkningene for sysselsettingen og
konsekvensene for handelsbalansen med utlandet av å fase ut
petroleumssektoren over en periode på 20 år. Med alle
ringvirkningene sysselsetter petroleum i dag nær 150.000 mennesker.
I fjor utgjorde petroleumseksporten nær halvparten av Norges
eksportinntekter, og uten denne eksporten ville landets
handelsunderskudd vært på 170 milliarder kroner. Uten petroleum må
vi øke eksporten fra fastland og fiske med nærmere 30 prosent,
alternativt redusere importen med i overkant av 20 prosent, for at
handelsbalansen skal gå i null.

Hvis vi velger å
øke eksporten, må vi utvikle nye næringer som skal sysselsette
alle de som mister jobbene i petroleumssektoren og som produserer
eksportverdier for 170 milliarder. Miljøscenarioet har satt av 7 TWh
elektrisk kraft til dette formålet og kalt det grønne næringer.
Men dette er neppe tilstrekkelig. For eksempel bruker industrien i
dag nær 50 TWh elektrisitet i tillegg til 25 TWh fossilt og
bioenergi. Hvis verdiskapingen her skal økes med 30 prosent, bør
man regne med en resulterende økning i kraftforbruk på minst 20
TWh.

Men vi kan selvsagt
velge å redusere importen og satse på tjenesteyting og andre
næringer med lite energibehov. Et åpent spørsmål blir da om en
slik utvikling er forenlig med miljøscenarioets planer om store
investeringer i opprustning av bygg og import av miljøvennlige
transportmidler. Det foreligger ingen livsløpsanalyser av utslipp og
materialer og beregning av kostnader forbundet med disse tiltakene,
noe som vanligvis er en forutsetning for å bruke betegnelsen
"scenario" i klimaøkonomisk sammenheng.

En tredje mulighet:
Transformasjon til grønn energisektor

Den viktigste
mangelen i Naturvernforbundets analyse synes jeg likevel er en
drøfting av et tredje scenario, som i stedet for utfasing av
petroleumssektoren tar sikte på å transformere den til en grønn
energisektor som i 2040 ikke skal eksportere fossilt brensel.

Dette kan oppnås ved utnyttelse av dagens infrastruktur til en storstilt satsing på karbonfangst og -lagring, produksjon av hydrogen fra naturgass og utvikling av vindkraftteknologi til havs. Et slikt scenario vil kunne opprettholde sysselsetting, utnytte opparbeidet kapital og kunnskapsbase, og transformere Norge til en eksportør av grønn energi og teknologi til Europa. Et slikt scenario må ikke forveksles med Equinors nylig framlagte plan. Denne planen inneholder riktig nok alle disse elementene, men har ikke som mål å stanse eksport av olje og gass innen 2040.