Hvordan kutte utslipp i landbruket?
Etter litt leting ble det tydelig at reaksjonen mot EAT sannsynligvis
var basert på materiale og strategier som allerede var utviklet for
en helt annen prosess, nemlig landbrukets klimaforhandlinger med staten.
Disse forhandlingene er en del av regjeringens prosess for hvordan
Norge faktisk skal klare å gjennomføre utslippskutt også utenfor
kvotepliktig sektor, altså hvordan det skal bli reelle kutt i blant
annet landbruket og transportsektoren uten å kjøpe kvoter fra
utlandet. Klart det skaper panikk.
Jeg må samtidig innrømme at jeg er litt imponert over regjeringen
på dette området. Den ser ikke ut til å overlate verken måltall,
tiltak eller virkemidler fullstendig til næringen selv, som man
kunne forvente av den generelt konfliktsky tilnærmingen vi har sett
på mange andre områder. I tillegg har regjeringen, tydelig
presentert av Høyres Stefan Heggelund i Dagbladet, også presisert at
alternativet til fremforhandlet avtale om landbruks-klimagasskutt i
størrelsesorden 5 millioner tonn innen 2030 er CO₂-avgifter i
passende ledd og doser. Jeg håper Bollestad som landbruksminister
vil fortsette å være minst like tøff.
Det magiske klimatiltaket
Heldigvis har landbruket tatt tak i mulighetene, og konkrete og gode forslag er utredet.
Overraskende nok er det klart største klimakutt-tiltaket i
landbruket også vurdert til å være det billigste, faktisk
samfunnsøkonomisk lønnsomt med over 8000 kroner i samfunnsøkonomisk
gevinst per tonn spart CO₂. Ifølge bakgrunnsrapportene fra NIBIO og
landbrukets eget tekniske beregningsutvalg kan landbruket redusere
norske klimagassutslipp tilsvarende 4 millioner tonn CO₂ innen 2030
bare med dette ene tiltaket.
Men hva er dette magiske grepet? Det magiske tiltaket er selvsagt
redusert forbruk av rødt kjøtt. I byråkratspråk er det
formulert slik: «Overgang fra kjøtt til mer vegetabilsk og fisk,
kostholdsråd følges i 2030». Det høres jo ikke ut som et ulogisk
politisk prosjekt å iverksette tiltak for å følge myndighetenes
helsebaserte kostholdsråd, redusere utslipp og spare penger
samtidig?
Fagutredningene anslår at reduksjon i kjøttforbruket, på en slik
måte at nordmenn i gjennomsnitt spiser kjøtt i tråd med
Helsedirektoratets egne kostholdsråd innen 2030, vil redusere norske
landbruksutslipp med nesten 4 millioner tonn CO₂ innen 2030 (se tabell s. 28), og at
vi som samfunn vil tjene mer enn 8000 kroner per tonn CO₂ på denne
omleggingen. Ifølge landbrukets eget beregningsutvalg kan dette ene,
lønnsomme tiltaket alene oppfylle nesten hele regjeringens
målsetting for kutt i klimagassutslipp fra landbruket. Man kan jo
spørre seg om målet er satt for lavt, men jeg skal la dette ligge
her. En annen sak er at Helsedirektoratets råd faktisk åpner for
fem ganger så mye kjøtt per uke som EAT-dietten anbefaler. Er det
noe å protestere på, da?
Landbrukslobbyen avviser kjøttreduksjon
Tydeligvis en hel masse. Bondelaget, kjøtt- og eggbransjens forening
og Senterpartiet mobiliserer med full kraft likevel. De vant allerede
en delseier i høst, da landbruksminister Bård Hoksruds utgangspunkt
for forhandlingene var å nå kostholdsrådene i 2050, ikke i 2030,
for å gjøre overgangen mykest mulig. Hoksruds tilbud er altså en
politikk som åpent aksepterer usunt og klimaskadelig kosthold i mer
enn 30 år til.
Landbrukslobbyen er likevel ikke fornøyd, og har i sitt ferske høringssvar avvist samtlige forslag om
redusert produksjon og forbruk av kjøtt som klimatiltak, blant annet
gjennom argumentasjon om at man ikke kan inkludere «tiltak utenfor
gården» (s. 28). Ekstra pinlig må det jo være når
organisasjonene i tillegg krever reduserte ambisjoner for klimakutt
totalt sett (s. 29), med påstander om at tiltakene er dårlig
utredet.
Dette er en sektor som er vant til å vinne innen sine områder, men
jeg håper både Bollestad og mer progressive bønder vil gi klar
beskjed om at disse kravene er uakseptable.
Det er skremmende om heller ikke tørkesommeren har gjort at
landbruket på bred front innser at vi må kutte raskt og i alle
sektorer om vi skal klare klimautfordringen.
Kombikua, ammekua og klimaet
I de interessante bakgrunnsrapportene kommer det også tydelig fram at
norsk storfehold ikke lenger er hva det var, og at hele sannheten
sjelden kommer fram i kjøttbransjens reklamer.
De siste månedene har vel de færreste klart å unngå å høre at
Norge er et grasland, at kyr er unike til å omsette norsk gras som
vi mennesker ikke kan spise, til melk og kjøtt, og at «den norske kombikua» gir en optimal utnytting av graset
og produserer en optimal miks av kjøtt og melk, med lave utslipp for
begge produktene.
Bortsett fra at «kombikua» ikke bare spiser gras, men også en
økende andel korn og importert soya som legger press på
regnskogen i Amazonas og gjør at bøndene stadig trenger færre kyr
til å dyrke mer melk, er dette fortsatt stort sett en sann og god
historie. Likevel er det verdt å merke seg at «kombikua» blir enda
mer miljøvennlig dersom den spiser mer norske ressurser, og mindre
soya. Det kan oppnås med politikk.
Men den andre hemmeligheten er større. En betydelig og sterkt
økende andel av det norske storfekjøttet kommer nemlig ikke lenger
fra «kombikyr» som leverer melk og kjøtt, men fra rene kjøttfe,
som går under det trivelige begrepet «ammekyr».
Disse produserer ikke melk, men kun kjøtt, og klimagassregnskapet
per kilo kjøtt blir dermed omtrent dobbelt så høyt som hos
«kombikua». Ifølge landbrukets egne framskrivninger forventes det
at denne produksjonen skal øke kraftig framover, i takt med økt
norsk kjøttforbruk.
Det er denne situasjonen som gjør det så ekstremt fornuftig å
redusere kjøttforbruket, og å gjøre det på en slik måte at det
igjen blir mest mulig balanse mellom melkeproduksjon og
kjøttproduksjon. Landbruk basert på «kombikyr» på norske
grasressurser framfor importert soya vil ha noe flere kyr som
produserer noe mindre melk per individ, men være langt mer
miljøvennlig. Frigjort areal vil også kunne brukes til bønner og
grønnsaker nordmenn trenger å spise mer av, og beite og slått vil
kunne opprettholdes.
Selvsagt har jo noen gjort investeringer i ammekubasert
kjøttproduksjon, og det finnes sikkert tunge argumenter for at ti
års omstilling er slitsomt kort. Men samtidig haster det. Dagens
utvikling, med økende kjøttforbruk og stadig færre kombikyr, er
som Nibio-forsker Arne Grønlund påpeker, åpenbart ikke bærekraftig.
Grip muligheten til grønn omstilling
Derfor håper jeg landbruket nå griper muligheten til grønn
omstilling basert på balansert produksjon av kjøtt, melk og
grønnsaker, basert på norske ressurser, tilpasset et kosthold i
tråd med klodens bæreevne, via politikk for raskest mulig
tilpasning til Helsedirektoratets kostholdsråd, senest innen 2030.
Som EAT-Lancet-rapporten
viser, og også den nordiske matstudien «Future Nordic Diet», vil et sunt og bærekraftig nordisk
kosthold basert på våre egne ressurser på sikt uansett innebære
vesentlig mindre kjøtt enn dette, så retningen er nødvendig og
åpenbar.
Mulighetene for kjøttavgifter, soyaavgifter, kundeinformasjon,
omstillingsstøtte, beitetilskudd og aktiv deltakelse fra både
næringsmiddelprodusenter, dagligvarehandel, skoleverket og andre,
sammen med tollvern og alle de andre virkemidlene vi har rundt norsk
landbruk, gjør meg trygg på at disse målene kan nås på en god
måte. Andre sektorer bør heller ikke akseptere at landbruket ikke
skal gjøre sin del av klimajobben.
[rp4wp]
Kjære Olaug: Jeg stoler på at du tør å stille klarere helse- og
miljøkrav til landbruket enn Bård Hoksrud turte, og at vi endelig
kan få en langsiktig politikk for et miljøvennlig landbruk basert
på norske ressurser, som samtidig bidrar til sunnere nordmenn.
Verken en politikk for å nå kostholdsrådene minst innen 2030 eller
klimakutt på 4 millioner tonn på ti år er egentlig særlig
overambisiøst. Derfor er det best å sette i gang med omstillingen
mens vi ennå kan, og aller best med landbruket som del av en
forpliktende avtale om kjøttkutt for klimaet. Bransjens eget
forhandlingsinnspill
sin skrikende mangel på andre tiltak som monner, understreker sammen
med både EAT og økende grad av vegetarinteresse at det er nok av
gode grunner til å se på både kjøttproduksjon og kjøttforbruk i
Norge med nytt blikk. Lykke til!
