Fornybarmålet – bindende på EU-nivå
Det
nye fornybardirektivet er først og fremst viktig i kraft av at det
fastsetter et bindende fornybarmål for EU som helhet. Dette har vært
en utfordring for juristene, siden det er EU som står ansvarlig,
mens de ulike medlemslandene ikke har bindende
forpliktelser for sine land.
Dette
er bakgrunnen for at Kommisjonen utviklet styringssystemforordningen.
Styringssystemforordningen,
kalt «Governance», er et viktig steg på veien til EUs energiunion.
Forordningen innebærer sterkere styring fra Kommisjonen. Mer
rapportering og sterkere styring fra Brussel skal kompensere for at
EU fra 2021 går bort fra nasjonale mål for andelen fornybar energi
og energieffektivisering og over til et samlet mål på EU-nivå.
Styringssystemforordningen
regulerer ikke bare fornybar energi og energieffektivisering, men
også klimadelen av EUs energiunion.
Fortsatt støtte til fornybar energi
Kostnadsnivået
for fornybare teknologier fortsetter å synke, men EU åpner likevel
for at det fremdeles skal være tillatt å gi direkte økonomisk
støtte til fornybarprodusenter.
I
statsstøtteretningslinjene fra 2014 ønsket Kommisjonen å fase ut
all fornybarstøtte fram mot 2030. Dette har man altså gått bort
fra, men legger vekt på at støtte til fornybar energi skal være
markedsorientert. Med tanke på at energiomstillingen befinner seg på
svært ulike stadier i EUs medlemsland, er det viktig at myndighetene
fremdeles har mulighet til å støtte fornybarprodusenter direkte.
Fornybarstøtte
er også viktig fordi ny fornybar produksjon konkurrerer mot
eksisterende kraftverk, som ofte er nedbetalte for lenge siden. Store
fornybarprodusenter er derfor klare på at de fremdeles trenger
støttesystemer for å kunne bygge ut mer fornybart (Lindberg, M.B.,
2019).
De
viktigste lovendringene for å fremme fornybarproduksjon i
kraftsektoren er likevel nedfelt i elmarkedsdirektivet og
-forordningen. Og nettopp det viser at energiomstillingen nå trenger
dypere inn i sektoren og at vi er på vei mot et kraftsystem der
fornybare energikilder utgjør ryggraden i systemet. Kraftsektoren er
den sektoren der energiomstillingen har kommet lengst, og det er her
vi virkelig ser hvordan etablerte strukturer brytes opp og endres.
Driveren så langt har vært kombinasjonen av politiske målsettinger
for fornybart og klimautslipp og teknologisk utvikling.
Seier til «anti-kull-lobbyen»
Omstillingen
til fornybar energi i EU er i stor grad en kamp mellom atomkraft og
kull på den ene siden og fornybar energi på den andre.
Kullprodusentene har gjennom mange år vært en mektig lobbyist i
Brussel og i de europeiske hovedstedene. Men kull-lobbyen er langt
fra så mektig som før, og de mange fornybaraktørene som utgjør
«anti-kull-lobbyen» i Brussel, kan merke seg en viktig seier i
spørsmålet kapasitetsmarkeder.
Fornybaraktørene
har forsøkt å hindre innføringen av kapasitetsmekanismer. Det
lyktes
de ikke med, men de fikk likevel gjennomslag for å begrense hvilke
teknologier som får lov til å bidra inn til dem.
Kapasitetsmarkeder,
også kalt kapasitetsmekanismer, går kort forklart ut på at det
opprettes et marked der man får betalt for å ha tilgjengelig
kapasitet til å produsere. Kraftverk står i beredskap i tilfelle
man får perioder med knapphet som det vanlige kraftmarkedet ikke kan
dekke. Fornybaraktørene har fryktet at dette markedet vil være en
mulighet for fossile kraftverk til å få betalt for bare å stå
beredt. Helt på tampen av forhandlingene kom det inn en
utslippsgrense på 550g CO₂ per kWh for kraftverk som blir oppført
etter at forordningen trer i kraft. For eksisterende kraftverk vil
grenseverdien inntre fem år senere. Videre må medlemsland
gjennomføre en analyse for å bevise at de virkelig trenger å ha en
kapasitetsmekanisme for å opprettholde forsyningssikkerheten.
Fornybarprodusenter får nye plikter
Elmarkedsdirektivet
legger vekt på retten for privatpersoner og såkalte
«energifellesskap»
til å være "prosumenter".
Dette innebærer ikke noen nevneverdige endringer for oss i Norge,
men er viktig for land i Sør-Europa. Her har man opplevd at
industrien har nektet privatpersoner å levere inn strøm på nettet,
siden denne type produksjon vokste så raskt at det utgjorde en
trussel for eksisterende kraftindustri.
Samtidig
knytter man nye plikter til det å være prosument. Alle
fornybarprodusenter blir pålagt såkalt balanseansvar, som betyr at
de må betale for ubalansene de forårsaker i nettet. Medlemsland kan
velge å gi fritak til små produsenter (under 400
kW
installert effekt, under 200
kW fra
2026), men er ikke pålagt dette. Tidligere har fornybarprodusenter
vært fritatt fra balanseansvaret, og særlig solindustrien har
ønsket å beholde dette fritaket. At EU likevel har valgt å innføre
dette, skyldes at det blir stadig mer problematisk å gi unntak til
en voksende andel av samlet kraftproduksjon. Samtidig gir de nye
reglene et insentiv til alle fornybarprodusenter om å forutsi
produksjonen sin bedre, noe som vil bidra til å lette integreringen
av fornybart inn i systemet.
En
ny type aktører, kalt "aggregatorer",
får en viktig rolle i å samle og balansere produksjonen fra mange
mindre enheter (prosumentene), og eventuelt selge denne strømmen
videre i sluttbrukermarkedet. Direktivet legger rammene for
reguleringen av aggregatorer.
En
annen fordel fornybarprodusenter har hatt og som nå delvis
forsvinner,
er priority dispatch,
dvs. at fornybar har forrang for å bli matet inn på nettet før
strøm fra andre kilder. Dette har vært avgjørende i mange land på
kontinentet, men mindre viktig i Norge fordi vi har så mye fleksibel
vannkraft og bare en liten andel småkraft og ny fornybar energi.
Endringene gjelder kun for ny produksjon, mens eksisterende kraftverk
får beholde denne fordelen. Det er særlig vindkraftprodusenter som
berøres av dette, fordi små aktører (under 500
kW fram
til 2025 og under 250
kW fram
til 2030) får lov til å beholde denne fordelen. Medlemsland med
høye fornybarandeler og velfungerende intraday- og balansemarkeder,
som i det nordiske
kraftmarkedet, kan også velge å fjerne priority dispatch helt.
Et fleksibelt kraftsystem
For
å lykkes med å integrere varierende fornybar energi som sol og vind
er man avhengig av å gjøre kraftsystemet mer fleksibelt. Det finnes
mange ulike teknologier og virkemidler som kan bidra til dette. Blant
de viktigste er både mer og nye former for lagring av kraft,
fleksibilitet på sluttbrukersiden ("demand
response")
og kobling av kraftsektoren med andre sektorer som varme og
transport. Elmarkedsdirektivet og -forordningen konsentrerer seg i
første rekke om å tilrettelegge for lagring og
sluttbrukerfleksibilitet og i mindre grad om sektorkobling.
EU
har bestemt at nettselskapene ikke får lov til å drive med lagring
av strøm, med noen få unntak. Dette for å unngå at de får
insentiver til å opprette mer lagring enn nødvendig. Regelverket
sidestiller dermed det å tappe strøm fra et lager med det å
produsere strøm, hvilket nettselskapene ifølge EU-lovgivning
ikke har lov til. Samtidig håper EU at dette skal bidra til å sikre
utnyttelse av sluttbrukerfleksibilitet. Hvis det for eksempel er en
aggregator som skal drive strømlageret, har aktøren større
insentiv til å utnytte både strømlageret og fleksibiliteten i
forbruket best mulig. Dette vil også være billigere enn å
overinvestere i lagring, både fordi batterier fremdeles er dyre og
fordi «demand response» handler om å frigi et potensial som
allerede eksisterer.
For
å kunne gjennomføre energiomstillingen til lavest mulig kostnad er
energiøkonomer enige om at vi må ha et mer integrert kraftmarked.
Mer integrering og mer handel ville gi en gevinst på minst 250
milliarder euro,
ifølge EUs egne analyser (Europaparlamentet 2015), i tillegg til at det øker fleksibiliteten i
kraftsystemet, som igjen er nødvendig ved høyere fornybarandeler.
Et
integrert marked betyr flere kabler og bedre utnyttelse av handelen
på de kablene som allerede er der. Vinterpakken har derfor vedtatt
flere tiltak som skal fremme grenseoverskridende handel og sikre
bedre utnyttelse av kablene.
Norge først ute med smarte
målere
Smarte
målere blir nå obligatorisk i hele EU. Disse målerne er en
forutsetning for «det smarte energisystemet», siden de er en del av
verktøykassa for å øke fleksibiliteten hos forbrukerne. På dette
området ligger vi i Norge allerede litt foran, siden de fleste av
oss fikk smarte målere allerede i 2017. Likevel er det
svært
få av oss som "selger"
fleksibiliteten vår, og fremdeles går det tregt med å få dette i
gang.
Et
av problemene er at det ennå ikke finnes en markedsplass for
fleksibilitet. Nettselskapene selv er avventende og peker på
manglende regulering (Dunnes, 2018). Vinterpakken
legger opp til at aggregatorene skal løse mange av problemene
knyttet til å frigjøre sluttbrukerfleksibilitet hos forbrukere, men
det er uvisst om de økonomiske insentivene som ligger i å handle
med fleksibilitet er store nok. Det er mye usikkerhet omkring både
forbruksnivå og fleksibilitetspotensial i fremtidens kraftmarked
(Lindberg, K. B. et al, 2019).
Selv
om nettselskapene ikke vil kunne eie lagring, spiller de likevel en
sentral rolle når det gjelder å øke fleksibiliteten i nettet.
Dette gjelder særlig i distribusjonsnettet. Nettselskapene på dette
nivået (DSO-ene;
"distribution
system operators")
vil få mer ansvar forbundet med at de må håndtere store mengder
data som er nødvendig for å drifte de smarte energisystemene,
samtidig som utfordringene blir større med flere prosumenter og
elbiler. DSO-ene
får derfor nye oppgaver knyttet til elektromobilitet og
datahåndtering.
Elmarkedsforordningen
sørger for at vi får en ny europeisk organisasjon for DSO-ene,
en "DSO-EU",
som tilsvarer den mektige organisasjonen ENTSO-E for TSO-ene
("transmission
system operators",
Statnett i Norge).
Hensikten er både å kunne samkjøre DSO-ene
bedre, og å sikre bedre samarbeid
mellom
DSO-er
og TSO-er.
DSO-ene
er ofte dårligere rustet til å håndtere de mange endringene som
skjer. Dette gjelder særlig de små nettselskapene med få ansatte.
Å sikre kompetanseheving og tilstrekkelig regulering av deres arbeid
er avgjørende for å lykkes både med det smarte nettet og med
omstillingen til elbiler. Det er også avgjørende å legge til rette
for bedre koordinering mellom DSO-er
og TSO-er,
som tidligere har blitt beskrevet som svært vanskelig av
medarbeidere i Europakommisjonen.
Veien videre krever fortsatt
enorm innsats
Betyr
dette at alle brosteinene til omstillingen av EUs energisystem er
lagt? Dette er nok ikke tilfelle. Vinterpakken er en svært
omfattende samling av lover og den inneholder mange gode elementer.
Likevel gjenstår det å se hvordan mange av de nye reglene vil
fungere i praksis og hvilke konsekvenser de får. Er regulering av
aggregatorer og innføring av smarte målere sterke nok insentiv for
å frigjøre tilstrekkelig sluttbrukerfleksibilitet? Er det mulig å
gjennomføre de nye reglene for grenseoverskridende handel i praksis?
Og sist, men ikke minst: Går omstillingen raskt nok? Kritikere
hevder at
svaret
på disse spørsmålene er nei.
For kraftmarkedets del, pågår det også diskusjoner om hvorvidt det tradisjonelle markedsdesignet overhodet vil fungere når vi kommer opp i svært høye fornybarandeler. Man vil da få lange perioder med svært lave priser, fordi fornybare kraftverk ikke har noen operative kostnader. Denne diskusjonen vil helt sikkert bli tydeligere etter hvert som Europa blir stadig mer fornybart. Vinterpakken er et godt skritt på veien, men vi står fremdeles foran betydelige utfordringer når utslippskurven skal bli mye brattere i tiden frem mot 2050.
Kilder/referanser
DIRECTIVE (EU) 2018/2001 OF THE EUROPEAN PARLIAMENT AND OF THE COUNCIL of
11 December 2018 on the promotion of the use of energy from renewable
sources
DIRECTIVE (EU) 2019/944 OF THE EUROPEAN PARLIAMENT AND OF THE COUNCIL of 5
June 2019 on common rules for the internal market for electricity and
amending Directive 2012/27/EU.
REGULATION (EU) 2019/943 OF THE EUROPEAN PARLIAMENT AND OF THE COUNCIL of 5
June 2019 on the internal market for electricity,
European Commission, 2018, A Clean Planet for all. A European strategic
long-term vision for a prosperous, modern, competitive and climate
neutral economy,
Climate Action Tracker, 2018, Scaling up climate action. European Union.
Eurobserver, 2018, 18th annual overview barometer
Lindberg, Marie
Byskov (2019). The EU Emissions Trading System and Renewable Energy
Policies: Friends or Foes in the European Policy Mix? Politics and
Governance. 7(1), s 105- 123 . doi: 10.17645/pag.v7i1.1800
European Parliament, 2015, Mapping the Cost of Non-Europe, 2014-19,
Dunnes, Karoline
Tornes, 2018, Samspill som spire til et grønt skifte i norsk kraftsektor? Masteroppgave
ved TIK, vår 2018.
K. B. Lindberg, P.
Seljom, H. Madsen, D. Fischer, M. Korpås, 2019, Long-term
electricity load forecasting: Current and future trends, Utilities
Policy 58 (2019) 102–119
