EU har igjen inntatt førersetet i internasjonal klimapolitikk. Det skjedde under FNs klimaforhandlinger i Durban, der klimakommissær Connie Hedegaard, på dyktig vis, spant en allianse mellom EU og fattige land, mot de store utslippslandene USA og Kina.

Mange mener likevel Durban-møtet var mislykket. De peker på at landene ikke klarte å bli enige om noen endelig avtale om å kutte verdens klimagassutslipp. Selv mener jeg Durban-møtet representerte et gjennombrudd, fordi EU og Afrika klarte å bryte et mønster som har ført til mange års stillstand.

En ny koalisjon

Helt siden 2005 har klimaforhandlingene vært gissel i et drama der rike og fattige land har stått steilt mot hverandre. Mistilliten har vært stor mellom partene, der fattige land har krevd utslippskutt i Nord, før de selv har villet forplikte seg til kutt.

De eneste som har tjent på denne konflikten er de aller største utslippslandene, USA og Kina.

I Durban så vi en ny koalisjon, der EU klarte å få med seg Afrika på en forpliktende avtale, mer eller mindre mot USA og Kina sin vilje. Spørsmålet er hvordan EU klarte å bygge tilliten til u-landene, og sy sammen alliansen mot USA og Kina.

Jeg tror årsaken er at EU har tatt u-landenes krav på alvor. EU har innsett sitt historiske ansvar for klimakrisen, og har i motsetning til land som USA og Norge gått foran med utslippskutt. Dermed har de også imøtekommet et av de fattige landenes aller viktigste krav, noe som har gjort det mulig for afrikanske land å finne sammen med EU i FN-forhandlingene.

Mange mener likevel at EUs utslippskutt ikke er reelle, at de bare skyldes at gammel, ineffektiv industri i Øst-Europa er langt ned, eller at industrien er flyttet utenlands.

Nye tall viser at denne forklaringen ikke holder mål. For også i vesteuropeiske EU-land er utslippene kuttet. Sverige har kuttet sine utslipp med 17 prosent, Tyskland har kuttet med 23 prosent, og Storbritannia har kuttet sine utslipp med 26 prosent siden 1990. Samlet har de 15 vestlige EU-landene kuttet utslippene sine med 11 prosent siden 2005 og 13 prosent siden 1990.

Store deler av kuttene har funnet sted i energisektoren, selv om energiforbruket i EU-landene stort sett har økt. Årsaken er at landene har installert ny, fornybar energi, på bekostning av fossil energi. Utslippene fra den tyske energisektoren har falt med 8 prosent siden 2005. Tilsvarende tall fra Storbritannia viser kutt på 13 prosent.

Halvparten av all energi som er installert i EU siden 2005 har vært fornybar energi -- vind, sol, bioenergi og vannkraft.

Fornybar eksplosjon

Bak den offensive satsingen ligger et målrettet og forutsigbart støttesystem, kombinert med dristige, men realistiske politiske målsettinger. Land som Storbritannia, Danmark, Sverige og Tyskland har gode rammevilkår for fornybar energi.

I spissen står Tyskland som i år 2000 innførte en egen lov om fornybar energi (kalt EEG -- se temaside fra tyske myndigheter). Denne loven sikrer blant annet fornybar kraft prioritet på elektrisitetsnettet. Loven sikrer også en teknologispesifikk støtte, framfor en teknologinøytral støtte. Der teknologinøytral støtte betaler ut penger til de mest lønnsomme utbyggingene, sikrer den teknologispesifikke støtten penger til de teknologiene myndighetene ønsker å prioritere. Slik har politikerne målrettet siktet mot å bygge ut et marked for offshore vind og sol, selv om andre energiformer hadde vært mer lønnsomme å bygge ut.

I Tyskland er solenergi, vindenergi og offshore vind sikret en differensiert støtte, avhengig av hvor mye det koster å bygge ut energien.

De som bygger ut offshore vindkraftverk får eksempelvis bedre betalt for elektrisiteten de leverer til nettet, enn de som bygger ut solkraft. Tilsvarende får man bedre betalt for å levere solenergi til nettet, sammenliknet med vindkraft på land. Slik sikrer tariffsystemet målrettet støtte til de teknologiene myndighetene ønsker utviklet.