EU har igjen inntatt førersetet i internasjonal klimapolitikk. Det skjedde under FNs klimaforhandlinger i Durban, der klimakommissær Connie Hedegaard, på dyktig vis, spant en allianse mellom EU og fattige land, mot de store utslippslandene USA og Kina.

Mange mener likevel Durban-møtet var mislykket. De peker på at landene ikke klarte å bli enige om noen endelig avtale om å kutte verdens klimagassutslipp. Selv mener jeg Durban-møtet representerte et gjennombrudd, fordi EU og Afrika klarte å bryte et mønster som har ført til mange års stillstand.

En ny koalisjon

Helt siden 2005 har klimaforhandlingene vært gissel i et drama der rike og fattige land har stått steilt mot hverandre. Mistilliten har vært stor mellom partene, der fattige land har krevd utslippskutt i Nord, før de selv har villet forplikte seg til kutt.

De eneste som har tjent på denne konflikten er de aller største utslippslandene, USA og Kina.

I Durban så vi en ny koalisjon, der EU klarte å få med seg Afrika på en forpliktende avtale, mer eller mindre mot USA og Kina sin vilje. Spørsmålet er hvordan EU klarte å bygge tilliten til u-landene, og sy sammen alliansen mot USA og Kina.

Jeg tror årsaken er at EU har tatt u-landenes krav på alvor. EU har innsett sitt historiske ansvar for klimakrisen, og har i motsetning til land som USA og Norge gått foran med utslippskutt. Dermed har de også imøtekommet et av de fattige landenes aller viktigste krav, noe som har gjort det mulig for afrikanske land å finne sammen med EU i FN-forhandlingene.

Mange mener likevel at EUs utslippskutt ikke er reelle, at de bare skyldes at gammel, ineffektiv industri i Øst-Europa er langt ned, eller at industrien er flyttet utenlands.

Nye tall viser at denne forklaringen ikke holder mål. For også i vesteuropeiske EU-land er utslippene kuttet. Sverige har kuttet sine utslipp med 17 prosent, Tyskland har kuttet med 23 prosent, og Storbritannia har kuttet sine utslipp med 26 prosent siden 1990. Samlet har de 15 vestlige EU-landene kuttet utslippene sine med 11 prosent siden 2005 og 13 prosent siden 1990.

Store deler av kuttene har funnet sted i energisektoren, selv om energiforbruket i EU-landene stort sett har økt. Årsaken er at landene har installert ny, fornybar energi, på bekostning av fossil energi. Utslippene fra den tyske energisektoren har falt med 8 prosent siden 2005. Tilsvarende tall fra Storbritannia viser kutt på 13 prosent.

Halvparten av all energi som er installert i EU siden 2005 har vært fornybar energi — vind, sol, bioenergi og vannkraft.

Fornybar eksplosjon

Bak den offensive satsingen ligger et målrettet og forutsigbart støttesystem, kombinert med dristige, men realistiske politiske målsettinger. Land som Storbritannia, Danmark, Sverige og Tyskland har gode rammevilkår for fornybar energi.

I spissen står Tyskland som i år 2000 innførte en egen lov om fornybar energi (kalt EEG — se temaside fra tyske myndigheter). Denne loven sikrer blant annet fornybar kraft prioritet på elektrisitetsnettet. Loven sikrer også en teknologispesifikk støtte, framfor en teknologinøytral støtte. Der teknologinøytral støtte betaler ut penger til de mest lønnsomme utbyggingene, sikrer den teknologispesifikke støtten penger til de teknologiene myndighetene ønsker å prioritere. Slik har politikerne målrettet siktet mot å bygge ut et marked for offshore vind og sol, selv om andre energiformer hadde vært mer lønnsomme å bygge ut.

I Tyskland er solenergi, vindenergi og offshore vind sikret en differensiert støtte, avhengig av hvor mye det koster å bygge ut energien.

De som bygger ut offshore vindkraftverk får eksempelvis bedre betalt for elektrisiteten de leverer til nettet, enn de som bygger ut solkraft. Tilsvarende får man bedre betalt for å levere solenergi til nettet, sammenliknet med vindkraft på land. Slik sikrer tariffsystemet målrettet støtte til de teknologiene myndighetene ønsker utviklet.

Det tyske systemet har ført til en voldsom vekst for fornybar energi, samtidig som det har sikret viktige hjemmemarkeder for tysk fornybar industri.

Utbyggingen av solenergi har satt nye rekorder for hvert år som har gått siden loven ble innført. I 2011 ble det produsert 19 terawattimer (TWh) solenergi i Tyskland.

Tariffsystemet har sikret forutsigbar støtte. Men den tyske regjeringen mener subsidiene koster for mye og vil gjennomføre betydelige reduksjoner i støtten. Solindustrien protesterer mot endrede rammevilkår. Selv om subsidiekuttene ikke er retroaktive er det ingen tvil om at de vil dempe farten på solutbyggingen i Tysklannd.

Som følge av den sterke satsingen har Tyskland fått en stor industri innen fornybar energi, men mange selskaper sliter i konkurransen mot særlig Kina og har måttet legge ned produksjon i Tyskland.

Størst vekst har det likevel vært innenfor vindkraft, som har opplevd en årlig vekst på 15 prosent i EU som helhet siden 1995. 6 prosent av all energiforsyning i EU kom i 2011 fra vindkraft.

Og det er penger å tjene på den fornybare energien. Det globale markedet for fornybar energi er beregnet til 30 milliarder euro (240 mrd NOK), og er forventet å vokse til mer enn 200 mrd euro i 2030.

Til tross for nedgangstider i store deler av den europeiske industrien, kan den største turbinprodusenten i Europa, Siemens, melde om fulle ordrebøker. Ifølge selskapets årsrapport hadde de ved utgangen av 2011 inne ordrer for mer enn 7 milliarder euro, blant annet 1100 offshore møller. Danske Vestas har inne ordrer for 9,6 milliarder euro.

Fornybareksplosjonen har også skapt nye arbeidsplasser. 190.000 mennesker arbeider ifølge industrien innefor fornybarsektoren i Europa, hvor av 40.000 i Tyskland, 17.000 i Danmark og 20.000 i Spania. I tillegg kaster den nye industrien av seg jobber innenfor servicenæringen og leverandørindustrien.

Behov for kutt i energiforbruk

Jeg tror fornybar energi blir helt avgjørende, om vi skal klare å kvitte oss med fossil energi. Å erstatte all fossil energi med fornybar energi vil likevel bli krevende. Data fra Tyskland viser eksempelvis at den voldsomme veksten vi har sett i fornybarsektoren de siste årene, langt i fra er nok til å erstatte både atomkraft og fossil energi med det første.

Derfor mener jeg det også er behov for å kutte energiforbruket i Europa.

Mange har med dårlig skjult skadefryd kritisert Verdens Naturfond (WWF) sitt årlige Earth Hour-arrangement. Det er et arrangement som setter søkelys på nettopp energisparing. Kritikerne mener denne typen «forbrukermiljøvern» ikke tar for seg de virkelige problemene. En slik kritikk blir feilslått. Selv om fornybar energi er i emning, er det et stort behov for å kutte energiforbruket i Europa. Skal vi nå det såkalte togradersmålet, må utslippene i verden ha nådd toppen før 2020. Et slikt mål krever rask reduksjon i det fossile energiforbruket. Selv om fornybar energi kan erstatte mye av denne kraften, må nok også sparelyspærene tas i bruk.

Artikkelen er basert på et foredrag holdt under WWFs Earth Hour-arrangement 28. mars 2012.