Kinas landsomfattende kvotemarked starter opp i 2020. I første omgang omfatter det ca. 1700 kraftverk. Her fra kullkraftverk i Tianjin.
Ikke
minst med tanke på nedturen under klimatoppmøtet
i Madrid, er dette positive nyheter. I Madrid var det som kjent mye
som strandet - særlig forhandlingene om internasjonal kvotehandel.
Men heldigvis skjer de viktigste tingene for klima helt andre steder
enn på globale toppmøter. Og akkurat nå skjer de særlig i Kina og
i EU.
La
oss ta det siste først: Kvotemarkedet i EU er på bedringens vei,
etter den viktige reformen av systemet
som ble vedtatt i 2018. Kvoteprisen
ligger nå på rundt 25 euro - høyere enn på mange år - og
eksperter spår videre oppgang i 2020-årene (selv om svingninger og
utflating kan forventes). At det går mot en mer ordnet Brexit,
reduserer også usikkerheten i markedet.
EU
har dessuten stengt døra for bruk av FNs CDM-kvoter det kommende tiåret (selv om dette kan
komme i spill igjen når EU nå skal diskutere et mer ambisiøst
rammeverk frem mot 2030). Dermed har ikke uklarhetene rundt reglene
for global kvotehandel så mye direkte betydning for EU, i hvert fall
ikke i første omgang.
Den
nye Europakommisjonen lanserte sin ‘Green Deal’
like før jul og har startet prosessen med å øke EUs
2030-målsetting til 50
prosent
eller 55
prosent
utslippskutt
(sammenlignet med 1990-nivået).
Det nærmer seg også enighet om et ‘klimanøytralt’ EU innen
2050. Alt dette betyr at det europeiske kvotemarkedet mest sannsynlig
vil strammes inn ytterligere i løpet av 20-tallet, og at det kan
bidra til klimaomstilling mye mer kraftfullt enn det har gjort så
langt.
I
Kina har myndighetene tatt seg god tid med sitt landsomfattende
kvotesystem. Systemet ble lansert for drøye to år siden, men siden
da har myndighetene prioritert uttesting og simulering av handel.
I
år starter imidlertid den reelle handelen. I første omgang kun i
kraftsektoren – men dette er stort og viktig nok: Markedet omfatter
rundt 1700 kraftselskaper, som står for en betydelig del av landets
utslipp.
Dersom
Kina får kvotehandelen til å fungere, vil det altså ha mye å si -
også for globale utslipp. Det er en felles forståelse blant lederne i Kina at
kullforbruket må ned, ikke minst på grunn av luftforurensningen.
Kina
kommer neppe til å kutte kullkraften med det aller første – ikke
minst av hensyn til energisikkerhet - men landet satte for første
gang et bindende mål for kullforbruk på maks 58
prosent
i den 13. femårsplanen for energi (2016–2020),
et mål landet mest sannsynlig vil nå.
Dessverre
har økt produksjon av blant annet stål og sement ført til høyere
kullforbruk
de siste par årene, og dermed økte klimagassutslipp.
Kinas neste femårsplan (2021–2025)
er under utforming, og det er håp om at alternativ og fornybar
energi får mer oppmerksomhet.
Åpningen
av Kinas landsomfattende kvotemarked er imidlertid ikke det eneste
som skjer i år. 2020 er også året da Paris-avtalen
trer i kraft, og flere spør seg om nettopp Kina og EU kan ta nytt
lederskap og drive frem reelle endringer. Som nevnt lanserte den nye
Europakommisjonen sin ‘Green Deal’ like før jul, og denne gikk nylig gjennom Parlamentet
med klart flertall.
Kina
har på sin side lansert et partnerskap for naturbaserte løsninger,
som potensielt kan gi store globale utslippskutt. Naturbaserte
løsninger betyr å bruke naturen både til å begrense utslipp, som
når karbon ‘lagres’ i skog, og til å tilpasse oss
klimaendringer i framtiden, slik at vi kan sikre tilgang på mat og
drikkevann. Kina er dessuten vertsland for årets partsmøte i FNs
konvensjon om biologisk mangfold, så dette aspektet vil nok bli enda
tettere integrert med klimautfordringen i tiden som kommer.
Mye
tyder også på at EU og Kina ønsker
å samarbeide tettere. Partene har utviklet et bredt samarbeid innen
klimapolitikk det siste tiåret, og det er knyttet store
forventninger
til at de skal enes om sterkere forpliktelser på det planlagte
toppmøtet i Tyskland i september, der Kinas leder Xi Jinping også
er ventet å delta.
Også
enkeltland øker fokuset på Kina: Frankrikes Emmanuel Macron og
Kinas Xi har hatt flere felles klima-uttalelser det siste året, og
Tyskland og Kina har hatt bilateralt klimasamarbeid helt siden 2009.
Samarbeidet om utvikling av klimakvoter vil nok også fortsette. I november 2019 kom den overraskende nyheten om mellom Guangdongs pilotsystem og EUs kvotesystem, konkret gjennom en avtale mellom et kinesisk flyselskap og et europeisk selskap. Men noen ytterligere direkte kopling mellom de to markedene ligger nok langt fram i tid - da er et regionalt kvotesamarbeid i Asia mer sannsynlig i første omgang.
Det som kanskje sterkest tilsier et sterkere samarbeid mellom EU og Kina, er handelskrigen mellom USA og Kina. Til tross for nylig enighet om nedtrapping, vil Kina trolig i økende grad se mot Europa som samarbeids- og handelspartner, ettersom det er usikkert hvordan forholdet til USA vil utvikle seg.
I
tillegg: Kina er en global leder innen utvikling og produksjon av
lavutslipps
energiteknologi.
Landet produser cirka 66 prosent av verdens solcellepaneler, og har
etter hvert utviklet unik kompetanse på fornybar teknologi som anses
uunnværlig for å nå målene i Paris-avtalen.
EU har på sin side kompetanse på offshore vind og hydrogenteknologi
av interesse for Kina, så her finnes det gjensidig rom for videre
samarbeid.
Selvsagt
finnes det også områder der EU og Kina er på kollisjonskurs. Kina
har for eksempel (sammen med Australia, Brasil,
India og USA) tatt til orde for at stater skal kunne ta med seg
overskuddskvoter fra det gamle klimaregelverket (bygd på
Kyoto-protokollen) inn i det nye rammeverket (basert på
Paris-avtalen),
noe som vil utvanne hele systemet. Kina har også rettet sterk
kritikk mot rikere land – også i EU – for ikke å ha oppfylt
sine forpliktelser om klimabistand til fattige land.
Snublesteinene
handler også om partenes «innenrikspolitiske» situasjon. I EU er
flere medlemsland skeptiske til tøffere klimapolitikk,
og industrien er redd for ‘karbonlekkasje’. Også Kina har nok av
utfordringer på hjemmebane: Lavere økonomisk vekst og en stadig
voldsom urbanisering. Allikevel, Kina har en uttalt interesse for en
grønnere fremtid med redusert luftforurensning, og både fornybar
teknologisatsing, endringer i transportsektoren med
høyhastighetsjernbaner og et voksende elbilmarked trekker klart i
positiv retning.
Om
Trump gjenvelges til høsten,
vil det sementere USAs exit fra Paris-avtalen.
Trist for globalt klimadiplomati, kanskje – men det kan også bli
brikken som forsterker samarbeidet mellom Kina og EU. Begge har
muskler og egeninteresse i å ta et felles klimalederskap. Og om de
gjør det, er det godt nytt for oss alle.
