EUs taksonomi: Politisk kamp langs kjente skillelinjer

EUs taksonomi, eller «grønne liste» over bærekraftige økonomiske aktiviteter, skal skille grønn fra grønnvasket og vil ha store konsekvenser for næringslivet. Nå er den politiske kampen om den endelige «grønne listen» i gang – og det langs kjente politiske skillelinjer.

Den politiske dragkampen om EUs taksonomi foregår etter kjente linjer, skriver artikkelforfatteren.

Allerede i 2018 vedtok EU en handlingsplan for bærekraftig finans. Siden den tid har ekspertgrupper utarbeidet konkrete forslag til hvilke økonomiske aktiviteter som kan defineres som bærekraftige.

«Taksonomi»-forordningen (offisielt kalt klassifiseringsforordningen) trådte formelt i kraft 12. juli 2020, men fremdeles gjenstår det mange viktige beslutninger. 20. november la Kommisjonen ut såkalte «delegated acts» med tilhørende tekniske, men svært viktige, vedlegg på høring i EU, med høringsfrist rett før jul. Da ble det også klart at taksonomien nok kom brått på for mange i næringslivet – både i Norge og EU.

Vedleggene er basert på flere års arbeid og består av mange hundre sider med forslag til tekniske screeningkriterier, som definerer bærekraftige økonomiske aktiviteter. Med en så teknisk innretning, er det ikke overraskende at taksonomien lenge har vært et tema av interesse for en engere krets. Lenge så det ut til at taksonomi-forordningen ikke ville bli gjenstand for samme opphetede politiske strid som så mange andre klima- og energipolitiske spørsmål i EU. Men nå er den politiske kampen altså i full gang.

Grasrotkampanje

Opprinnelig skulle Kommisjonens endelige forslag etter høringsrunden være klart allerede 1. januar, men med over 46.000 høringssvar, er det endelige forslaget utsatt – og berammet til første kvartal i 2021.

Ifølge EU-kommissær Mairead McGuinness er 98 prosent innspill fra enkeltpersoner som legger vekt på at taksonomien må være i tråd med EUs «green deal».

De mange likelydende innspillene understreker at de støtter Kommisjonens initiativ for å stoppe grønnvasking, at taksonomien må baseres på vitenskapelige kriterier, og de understreker at Kommisjonen må stå ved den tekniske ekspertgruppens forslag om at grensen for bærekraftige fossile brensler bør settes ved 100 gram CO₂-ekvivalenter per kilowattime (kWh) energi – som ikke er referert i Kommisjonens høringsforslag.

Grasrotkampanjen er i tråd medinnspillene fra 130 miljøorganisasjoner og 123 eksperter som advarer mot at Kommisjonens forslag til tekniske kriterier ikke er i tråd med målet om netto nullutslipp i 2050.

Visegradgruppen i spissen for opprør i øst og sør

Samtidig ser vi at en gruppe av øst-europeiske land mobiliserer. Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn (den såkalte Visegradgruppen), samt Bulgaria, Romania, Kroatia, Kypros, Hellas og Malta har sendt et «working non-paper» til Kommisjonen. Visegradgruppen har over tid vært i opposisjon til EUs klimapolitikk, og da Det europeiske råd 11. desember ble enige om å øke målet om utslippskutt fra 40 prosent til 55 prosent utslippsreduksjon, satt det langt inne for Polen og Tsjekkia. I konklusjonene fra Det europeiske råd understrekes medlemslandenes rett til å avgjøre egen energimiks, herunder bruk av overgangsteknologier som gass.

Det har lenge vært et stort sprik mellom Polen og flere østeuropeiske land på den ene siden og 16 «grønne land» i «Green Growth Group». Her finner vi Tyskland, Frankrike, Spania og mange av landene i Nord- og Vest-Europa. Med Brexit har imidlertid denne grønne alliansen mistet et av de mest ambisiøse klimalandene. Storbritannia vedtok i starten av desember å redusere sine utslipp med 68 prosent innen 2030.

Sverige og Finland reagerer på sin side på at ordinær skogsdrift ekskluderes fra listen. Svensk skogindustri mener dessuten på at beslutningsprosedyren «delegated act» er uegnet når det kommer til taksonomien, fordi det delegeres for mye makt til Kommisjonen.

EU-parlamentet splittet

Når Kommisjonen nå skal legge frem forslag til endelige kriterier i «grønnlisten», så skal den ikke bare manøvrere mellom en rekke medlemsland med sprikende interesser, men også mellom medlemslandene på den ene siden og et splittet EU-parlament på den andre siden. Europaparlamentet spilte en viktig rolle da Von der Leyen la frem EUs «green deal» høsten 2019. Mens venstresiden og de grønne mener de tekniske kriteriene er for lite ambisiøse blant annet på jordbruk, har en rekke politikere fra sentrum og høyre mobilisert mot taksonomien.

Det er ingen grunn til å tro at Kommisjonen vil få en enklere jobb når den fremover skal sikre politisk støtte til taksonomien, enn det Kommisjonen hadde da energi- og klimapakkene for 2020 og 2030 ble forhandlet frem. Etter finanskrisen argumenterte Polen og enkelte andre østeuropeiske land for at EU burde avvente en internasjonal avtale før EU vedtok mer ambisiøse mål. Da pandemien rammet Europa, var Polen nok en gang på banen for å stoppe EUs klimapolitikk.

Tidligere er motstanden fra Polen og andre øst- og sør-europeiske land blitt løst gjennom å tilpasse regelverket i EUs kvotesystem og gjennom omstillingfond (Modernisation Fund) og senest fondet for rettferdig omstilling (Just Transition Fund).

Nå er spørsmålet hvordan Kommisjonen nå kan komme Polen, resten av Visegradgruppen og de andre øst- og søreuropeiske landene i møte, for å få på plass taksonomien.