Regjeringen la nylig fram sin nye strategi for karbonfangst og -lagring. Det er gledelig at strategien viderefører og foreslår en lang rekke målrettede tiltak for å fremme denne nødvendige teknologien for å redusere klimagassutslippene. Strategien er likevel for lite ambisiøs om hva Norge kan og bør gjøre for å klargjøre Nordsjø-bassenget som lagringssted for CO₂-utslipp fra kilder i Europa og Norge.

Verden må redusere sine klimagassutslipp. Både FNs internasjonale klimapanel (IPCC) og Det internasjonale energibyrået (IEA) har presisert betydningen av fangst og lagring av CO₂ hvis de nødvendige klimamål skal kunne nås, og vi samtidig skal greie å møte den voksende etterspørselen etter energi. For enkelte industrier er dessuten karbonfangst og -lagring i dag den eneste løsningen som kan bidra til en vesentlig reduksjon av deres CO₂-utslipp.

Fangst og lagring av CO₂ kalles også CCS (Carbon Capture and Storage). Dette er en teknologi som kan redusere utslipp av CO₂ fra energiproduksjon som gass og kullkraftverk, eller fra industri som for eksempel sementindustrien.

Fornybar energi har hatt en fantastisk vekst, langt større enn forventet. En storstilt utbygging av fornybar kraftproduksjon fra vind og sol vil imidlertid ta lang tid, uansett hvor optimistisk man er. Voksende energibehov og forsyningssikkerhet skal tross alt møtes i en verden i økonomisk vekst. Fornybar kraftproduksjon krever dessuten forsterkninger i infrastruktur, og i tillegg back-up-kapasitet når det ikke er vind eller sol, mens gasskraft- eller kullkraftverk kan produsere kraft døgnet rundt. Flere analyser viser derfor at det vil være langt mer kostbart for samfunnet å redusere utslippene tilstrekkelig uten fangst og lagring av CO₂. Fossile brensler vil være en del av energimiksen også på lang sikt, samtidig som utslippene av klimagassene må ned, og da er CCS nødvendig.

Selv om det er stor enighet om nødvendigheten av CCS, er det fremdeles en rekke utfordringer som så langt har begrenset utviklingen som trengs for enhver teknologiutvikling på dette nivået. Det er for få fullskala demonstrasjonsprosjekter per i dag. De første anleggene vil være kostbare og det vil være behov for økonomiske insentiver for å få disse realisert.

"First in kind is always costly." Og selv om det nå er flere prosjekter globalt som bygges, og som til og med er i drift, er CCS fremdeles helt i startgropa i det store bildet. Samtidig har alle deler av denne teknologien kjente løsninger, det finnes teknologi for å fange CO₂, man har erfaring med å transportere CO₂ langt i rør, og man har erfaring med å lagre CO₂ både offshore (på norsk sokkel) og onshore i Nord-Amerika.