Fornybarstøtte og karbonprising – et krevende samspill for Europa
EU-kommisjonen skal ved juletider legge frem forslag til revidert fornybardirektiv og nytt regelverk for energimarkedet i EU. Dette vil i all hovedsak være EØS-relevant og prege rammebetingelsene for norsk fornybarnæring frem til 2030. Sammen med klimakvotedirektivet ETS bestemmes blant annet mye av grunnlaget for verdifastsettelsen av den norske regulerbare vannkraften.
Spørsmålet er hvordan Europa skal styre mot målet om 40 prosent klimagassreduksjoner i 2030, forsyningssikkerhet og konkurransekraft på en god måte? Meningene spriker.
Vi trenger mer fornybar energi
Energi Norge mener som de aller fleste at Europa vil trenge betydelige mengder ny fornybar energi mot 2030 når fossil energiproduksjon fases ut, karbonfangst og -lagring (CCS) står nokså stille og kjernekraften mister sin oppslutning.
Landbasert vind og sol er nå hyllevare på samme måte som vannkraften, men problemet er at det ikke er lønnsomhet i et marked uten subsidier, og at karbonprisen i ETS er for lav til å fase ut fossil overkapasitet. Et nøkkelspørsmål gjelder også det finansielle markedets og det fysiske systemets evne til å balansere den væravhengige solen og vinden.
Kommisjonen har bedt om råd på veien fra mange hold, og fra forskningsmiljøene er svarene blandet. Energi Norge merket seg særlig et råd fra Ecofys i juni om å opprettholde fornybarstøtte til det blir mer lønnsomt og til karbonprisen er blitt høyere. Det kunne da ikke stemme? Er ikke det selvmotsigende?
Vi ba derfor Thema Consulting Group om sammen med oss å se på empirien og økonomisk teori rundt sammenhengene mellom støtte og karbonprising og mellom støtte og fallende lønnsomhet i fornybarnæringen. Rapporten foreligger nå og ble presentert først i Brussel den 29. september for medlemmer av Europaparlamentet og sentrale personer i EU-kommisjonen. Den er nå også presentert i Oslo under NVEs Energidager den 13. oktober for norske aktører.
