Jeg skriver her på egne vegne og ikke på vegne av Bjerknessenteret. Det har i flere runder gått en debatt i nettavisen På Høyden om Universitetet i Bergens (UiB) petroleumsrelaterte forskning. Egentlig er det to debatter som pågår. Den ene er om hvorvidt det er etisk/uetisk av UiB å forske på noe som kan føre til at mer fossile energiressurser blir påvist og eventuelt tatt i bruk med de følger det får for klimaet og grunnleggende forutsetninger for liv og sivilisasjon for planeten. Den andre debatten dreier seg om selve klimaproblemet, om hvor viktig det er å få kontroll over klimagassutslippene og den rollen våre utslipp og bidrag til disse har for at vi får store klimaproblemer i verden.

I disse debattene er det et helt avgjørende moment som ofte er fraværende. Det er fraværende i intervjuet med Rolf Mjelde og i innlegget hans på geoforskning.no, til dels i den tidligere debatten i På Høyden og dessverre fraværende i begrunnelsen for den norske energipolitikken. Dette momentet er karbonbudsjettet. Enhver deltaker i denne debatten må ta inn over seg den realiteten som ligger i at vi bare kan slippe ut en svært begrenset mengde klimagasser om vi skal stabilisere klimaet under 2 graders oppvarming, noe det er bred enighet om blant verdens nasjoner.

I den siste rapporten fra FNs klimapanel er dette kvantifisert til i gjennomsnitt 270 Gt karbon (milliarder tonn) om en skal ha en sannsynlig mulighet til å stabilisere klimaet under 2 grader global temperatur i forhold til førindustriell temperatur (midten av 1800-tallet).

Kumulative utslipp siden industrialiseringen er i overkant av 500 Gt. Tilgjengelige fossile energiressurser er minst fem ganger høyere enn det vi kan slippe ut for å ha en mulighet til å nå togradersmålet. Skal en ta forskningen på alvor, må dette perspektivet på plass. Gambler vi med at klimasystemet ikke er så følsomt som gjennomsnittet av forskningsresultatene tilsier, øker risikoen, og vi beveger oss langt fra "føre-var-prinsippet". Selv innenfor den beskrevne usikkerheten er det klart at det er svært begrenset hvor mye som kan forbrennes. Ifølge World Energy Outlook, utgitt av Det internasjonale energibyret (IEA), er omtrent 200 Gt allerede innelåst i eksisterende og planlagt energiproduserende infrastruktur basert på kull, olje og gass.