Jeg skriver her på egne vegne og ikke på vegne av Bjerknessenteret. Det har i flere runder gått en debatt i nettavisen På Høyden om Universitetet i Bergens (UiB) petroleumsrelaterte forskning. Egentlig er det to debatter som pågår. Den ene er om hvorvidt det er etisk/uetisk av UiB å forske på noe som kan føre til at mer fossile energiressurser blir påvist og eventuelt tatt i bruk med de følger det får for klimaet og grunnleggende forutsetninger for liv og sivilisasjon for planeten. Den andre debatten dreier seg om selve klimaproblemet, om hvor viktig det er å få kontroll over klimagassutslippene og den rollen våre utslipp og bidrag til disse har for at vi får store klimaproblemer i verden.

I disse debattene er det et helt avgjørende moment som ofte er fraværende. Det er fraværende i intervjuet med Rolf Mjelde og i innlegget hans på geoforskning.no, til dels i den tidligere debatten i På Høyden og dessverre fraværende i begrunnelsen for den norske energipolitikken. Dette momentet er karbonbudsjettet. Enhver deltaker i denne debatten må ta inn over seg den realiteten som ligger i at vi bare kan slippe ut en svært begrenset mengde klimagasser om vi skal stabilisere klimaet under 2 graders oppvarming, noe det er bred enighet om blant verdens nasjoner.

I den siste rapporten fra FNs klimapanel er dette kvantifisert til i gjennomsnitt 270 Gt karbon (milliarder tonn) om en skal ha en sannsynlig mulighet til å stabilisere klimaet under 2 grader global temperatur i forhold til førindustriell temperatur (midten av 1800-tallet).

Kumulative utslipp siden industrialiseringen er i overkant av 500 Gt. Tilgjengelige fossile energiressurser er minst fem ganger høyere enn det vi kan slippe ut for å ha en mulighet til å nå togradersmålet. Skal en ta forskningen på alvor, må dette perspektivet på plass. Gambler vi med at klimasystemet ikke er så følsomt som gjennomsnittet av forskningsresultatene tilsier, øker risikoen, og vi beveger oss langt fra «føre-var-prinsippet». Selv innenfor den beskrevne usikkerheten er det klart at det er svært begrenset hvor mye som kan forbrennes. Ifølge World Energy Outlook, utgitt av Det internasjonale energibyret (IEA), er omtrent 200 Gt allerede innelåst i eksisterende og planlagt energiproduserende infrastruktur basert på kull, olje og gass.

The Global Carbon Project la frem sin siste rapport denne uken. Den viser at årlige utslipp er på over 10 Gt, og årlig økning i utslippene er på mellom 2 og 3 prosent. Selv om 40 prosent av utslippene absorberes i naturen (og er med på å skape havforsuring), tilsier dette at det kun er noen få tiår til utslippene passerer den kontoen vi har for å holde oss innenfor 2 grader.

Konklusjonen av denne situasjonen må bli, som påpekt av IEA og andre, at bare en mindre andel av eksisterende fossile energikilder kan tas i bruk på nåværende vis om det skal være forenlig med klimapolitiske mål og en etisk forvaltning av den eneste planeten vi har. Dette vil bety at ikke bare kull, men også andre fossile ressurser må bli værende i bakken. En debatt som ikke tar inn over seg dette karbonbudsjettet er hverken vitenskapelig eller kunnskapsbasert. En politikk som investerer vår kapital basert på en langsiktig bruk av fossile energiressurser etter dagens måte å bruke dem på (forbrenning med utslipp til atmosfæren), er i bunn og grunn å gamble med at klimapolitikken skal mislykkes.

Dette gjelder ikke bare finanskapital, men like mye human kapital og intellektuelle ressurser.

Olje og andre fossile energiressurser er potensielt viktige råvarer, ikke bare for forbrenning til energi, men også til andre formål. Om fremtidige generasjoner etter hvert utvikler teknologier som klarer å bruke disse ressursene uten at de skaper store klimaproblemer, vil det være en fordel at disse da er tigjengelige til slike formål. Dette er det ene generasjonsperspektivet. Det viktigste generasjonsperspektivet er at vår generasjon ikke etterlater fremtidige generasjoner (og her snakker vi om mange generasjoner i flere hundre år frem i tiden) en planet der enorme ressurser må brukes på å tilpasse seg et klima i konstant endring og reparere de skadene vår energiproduksjon har påført natur og samfunn.

Som universitet må det være vesentlig at vi bidrar til at dette unngås og til den raske omstillingen som må skje. Likeledes må vi være en kunnskapsressurs som setter oss i stand til å takle de globale utfordringene som kommer av at vi uansett får et klima som vil være svært annerledes enn det vi nå lever i.