Klimapolitikk er ikke et kretsmesterskap, norgesmesterskap eller europamesterskap i å sette seg djerve mål. Det er en global dugnad som må måles, ikke i gode intensjoner, men i reelle resultater.
Klimautfordringen er global. Her Perito Moreno-isbreen i Argentina, fotografert 1. januar 2013.
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
I 1950 var det 2,5 milliarder mennesker på jorden. Nesten hvert fjerde menneske var europeer. I dag har vi passert 7 milliarder mennesker, men bare 7 prosent er europeere.
Det forteller at Europas land neppe blir viktigere hver for seg, enn det de er sammen. Men det forteller også at dersom vi skal lykkes med å redusere utslippene globalt med 40-70 prosent innen 2050, slik verdens klimaforskere anbefaler, må alle land bidra.
Klimapolitikk er ikke et kretsmesterskap, norgesmesterskap eller europamesterskap i å sette seg djerve mål. Det er en global dugnad som må måles, ikke i gode intensjoner, men i reelle resultater.
Vi må lykkes i Paris til høsten. Forsøkene har vært tallrike. Dessverre har skuffelsene vært like mange. Heller ikke i Paris er det grunn til å tro at det blir en avtale som vil rette opp det grunnleggende problemet – at det er for billig å forurense og for dyrt å være miljøvennlig.
På terskelen til paradigmeskifte
Heldigvis ser vi at stadig flere land, regioner og delstatsmyndigheter innfører ulike former for prising av utslipp. Kina, Sør-Korea, Mexico og flere delstater i USA og Canada følger EUs eksempel med å sette en pris på utslipp.
Det vil bli dyrere å forurense. Samtidig står vi på terskelen til et paradigmeskifte i kraftsektoren og i transportsektoren. Prisene på sol og vind er dramatisk redusert på kort tid. Prisene på batterier for lagring av energi til kraftproduksjon og elektrisk mobilitet har falt raskere enn noen kunne forutse.
Investeringsuniverset utvides. I USA er solenergi må konkurransedyktig med fossile alternativer i 36 stater. I Sør-Afrika er det investert 14 milliarder USD i sol- og vindkraftverk de siste tre og et halvt årene alene, med en samlet effekt på 4000 MW. Det grønne skiftet er i gang. Norge har teknologi, kompetanse og kapital til å lede an.
Klimatiltak i Norge
Norge må fortsette å prioritere arbeid med teknologiutvikling i industrien. Hydros nye pilotanlegg på Karmøy, som skal bli verdens reneste anlegg for aluminiumsproduksjon, er et godt eksempel på hva et godt virkemiddelapparat kan bidra til å utløse.
Klimautfordringen er global. Her Perito Moreno-isbreen i Argentina, fotografert 1. januar 2013.
Regjeringen har styrket både Enovas Klimateknologifond og Innovasjon Norges miljøteknologiordning. Samlet sett er Norge godt rustet til å bidra med utviklingen av ny, miljøvennlig teknologi som både kan bidra til å redusere utslippene, og samtidig styrke Norges konkurranseevne på grønne vilkår.
Norges petroleumsnæring vil fortsatt være viktig i lang tid fremover. Verdens høyeste karbonpriser gir gode incentiver for å utvikle nye løsninger som reduserer utslipp og effektiviserer produksjon. Samtidig har høykompetansemiljøene innenfor offshorenæringen betydelig overføringsverdi til andre næringer i det grønne skiftet.
Regjeringen satser betydelig på fornybar energiproduksjon, ikke minst gjennom en økning i Statkrafts egenkapital på 10 milliarder kroner og bedre rammevilkår for vindkraft og småkraft. I sum gir dette grunnlag for flere grønne arbeidsplasser.
Norge viser også vei innenfor transportsektoren. Hittil i år er 18 prosent av nybilsalget i Norge nullutslippsbiler. Ikke i noe annet land er denne andelen i nærheten av å være like høy. Vi viser at det er mulig. Utslippsreduksjonene fra denne satsingen er foreløpig begrenset i Norge. Men det bidraget vi yter til å utvikle næringen og gjennom eksempelets makt vise at nullutslippsmobilitet er både mulig og gjennomførbart, skal ikke undervurderes.
Klimatiltak utenfor Norge
Det teknologiske paradigmeskiftet kan komme raskere enn noen hadde forutsett. Samtidig vil det ta tid å fase inn globalt. Fortsatt er det 1,3 milliarder mennesker som ikke har tilgang på strøm overhodet. Fortsatt er det nesten 40 prosent av verdens befolkning som er avhengig av å lage mat over åpen ild, fordi det ikke finnes alternativer.
Norge må fortsette det internasjonale engasjementet for å redusere utslippene i utviklingsland og bidra til bærekraftig utvikling. Regjeringen har lovet 1,6 milliarder kroner til FNs grønne fond de neste fire årene. Den internasjonale skogsatsingen skal videreføres til 2020. Opprinnelig skulle den vare i fem år. Resultatene er gode, og hvert år bidrar redusert avskoging til utslippsreduksjoner tilsvarende Norges samlede utslipp. Regner vi inn den internasjonale skogsatsingen, er vi med andre ord karbonnøytrale allerede i dag.
Satsingen på fornybar energi i utviklingsland har også stor betydning. SN Power og Norfund bygger ut fornybar energi for milliardbeløp i utviklingsland. Dette arbeidet utløser også betydelige private investeringer. Vi ser for eksempel at privateide Scatec Solar gjennomfører en rekke prosjekter i samarbeid med Norfund.
Behovet for energi vil øke dramatisk i årene fremover, som en følge av en globalt fremvoksende middelklasse. Dessverre ser vi at kull fortsatt dominerer i svært mange økonomier. I Polen finnes et kullkraftverk som slipper ut 37 millioner tonn CO₂ hvert eneste år. Alle de ti største utslippskildene i Europa er kullkraftverk, som til sammen slipper ut mer enn fire ganger Norges samlede utslipp.
Av politiske og økonomiske årsaker vil kull forbli viktig i mange land. Derfor er det viktig at vi lykkes med å utvikle en kostnadseffektiv teknologi for rensing og lagring av CO₂. Norge jobber her bredt for å bidra i dette arbeidet, og det må fortsette.
Markedet er en elendig herre, men det er den mest effektive tjeneren vi har. Når det å tenke grønt gir sorte tall, har vi startet en snøball som ikke lar seg stanse. Samtidig kan vi påvirke hvor raskt snøballen skal rulle. Måten vi rammer inn våre klimamål har betydning for vår evne til å nå de målene vi setter oss.
Bred politisk enighet om norske klimamål
Regjeringens forslag til innramming av klimamålene i 2030 har fått bred tilslutning i Stortinget. Det er svært gledelig, fordi klimapolitikken legger premissene for samfunnsutviklingen i Norge i lang tid fremover.
Regjeringen har foreslått en forpliktelse som skal sendes inn til FNs klimakonvensjon med følgende elementer:
Dette vil gi et forutsigbart og forpliktende rammeverk for å videreutvikle norsk klimapolitikk. Norge er allerede nær fullt ut integrert i EUs indre marked i Europa gjennom EØS-avtalen. 80 prosent av Norges eksport går til EU. Av hensyn til norsk industri og norsk næringsliv er det derfor fornuftig at Norge også knytter seg tettere til EU i klimapolitikken.
En avtale med EU vil innebære at det blir et skarpere skille mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Utslippene i kvotepliktig sektor i EØS-området vil reduseres med 43 prosent i 2030 sammenlignet med 2005. Kvotemarkedet vil gradvis strammes inn for å sikre dette.
Norske bedrifter i kvotemarkedet vil både ha fleksibilitet og incentiver til å videreutvikle en sterk, grønn industrisektor. Det er viktig at Norge ikke innfører en klimapolitikk som bidrar til tapte industrimuligheter og karbonlekkasje med påfølgende økte globale utslipp. Det unngår vi med regjeringens løsning.
I ikke-kvotepliktig sektor vil Norge, gjennom en avtale med EU, bli tildelt et mål for utslippsreduksjon mellom 0 og 40 prosent, basert på landenes brutto nasjonalprodukt per innbygger og potensialet for kostnadseffektive utslippsreduksjoner. Det er derfor grunn til å forvente at Norge vil få et høyt mål, og må gjennomføre store utslippsreduksjoner i transportsektoren, byggsektoren og landbruket.
Potensialet er størst i transportsektoren, og her er regjeringen og samarbeidspartiene allerede i gang med omfattende og forsterkede tiltak for å redusere utslippene.
Målet i ikke-kvotepliktig sektor vil trolig fastsettes i 2016. I etterkant av dette vil det være naturlig å avklare hvordan vi skal oppfylle Norges forpliktelser om utslippsreduksjoner, men tiltak for å redusere utslipp vil fremmes fortløpende i årene fremover og regjeringens allerede påbegynte arbeid med å forsterke tiltakene i klimaforliket vil fortsette.
Norge har alle forutsetninger for å bidra til den globale omstillingen som skal til. Regjeringens forslag om å knytte Norge tettere opp mot den viktigste politiske arenaen i vår del av verden, vil gi klimapolitikken en ambisiøs, forpliktende og ansvarlig ramme.
