«Varmere, våtere, villere» er ord som ofte er brukt for å karakterisere hvordan klimaendringene påvirker været. At dette er en passende beskrivelse, har vi erfart på dramatisk vis og på flere måter denne sommeren, med rekordhøy hete blant annet i Sør-Europa og med de voldsomme nedbørsmengdene som har ført til nye rekorder for flom og jordskred i Sør-Norge.

Vi har også sett en sterk og til dels skremmende språkbruk i sommer. For å beskrive klimasituasjonen sa for eksempel FNs generalsekretær António Guterres i en tale 27. juli at den tiden vi er inne i nå, må beskrives som «global koking», ikke bare som «global oppvarming». Nå er Guterres kjent for sin kraftige språkbruk, noe han synes å mene er nødvendig for at statsledere verden over skal få opp farten og gjennomføre nødvendige utslippstiltak som kan dempe konsekvensene av klimaendringene.

Skam og dommedag

Likevel er det grunn til å diskutere slik språkbruk, ikke minst i hvilken grad den påvirker handling blant folk. Ut fra undersøkelser som er gjennomført av LINGCLIM-gruppen, blant annet gjennom Norsk Medborgerpanel, vet vi at nordmenn ønsker seg en språkbruk som kan gi håp og bidra til å oppmuntre til klimavennlige valg i hverdagen heller enn alarmerende dommedagsfortellinger.

Det samme har vi observert i to separate undersøkelser gjennomført blant elever i videregående skole (alder 16–18) og blant eldre (alder 65+).

I tillegg hadde deltakerne, både de unge og de eldre, klare meninger om bruk av ordsammensettinger med «skam», som i «flyskam», «kjøttskam» og «oljeskam». Et stort flertall blant de 381 unge som deltok, betraktet ordet «skam» som svært negativt ladet, og til dels som «idiotisk». De mente det er feil å presse på andre en følelse av skam, og at å angripe folk på denne måten gjør mer vondt enn godt.

Lignende svar fant vi blant de 1000 deltakerne som deltok i eldreundersøkelsen, som blant annet dette: «Trasig ordbruk, på linje med å bli kalt dum. Gi oss oppmuntring, før verda går under, ikkje skam,…».

Hvordan motivere til handling?

Det er mye med klimaet som vil prege verden i mange år fremover, og det er ingen grunn til å dempe alvoret i situasjonen. Men når ønsket er å inspirere til mer klimavennlig adferd blant folk, er det grunn til å finne en balanse mellom alarmerende og oppmuntrende språkbruk i klimadebatten. Vi har jo mange løsninger å vise til, mange tiltak som virker, og som burde være oppmuntrende.

For å finne ut mer presist hvilke ord og argumenter som kan motivere folk, gjennomførte vi i februar-mars i år en større undersøkelse gjennom Norsk Medborgerpanel. Vi formulerte det åpne spørsmålet slik:

«Dette spørsmålet handler om klima og språk. Hvordan det snakkes om klima kan påvirke folks vilje til å ta klimavennlige valg i hverdagen. Se for deg at du fikk i oppgave å motivere folk til å leve klimavennlig. Hvilke ord eller argumenter ville du da bruke?»

De 4070 svarene vi mottok, ga oss et rikt materiale, først og fremst om hvilke temaer deltakerne ville ha brukt dersom de fikk en slik oppgave. Foreløpige resultater viser at følgende temaer var de mest frekvente: 1) Barn/barnebarn/kommende generasjoner, 2) Naturen/jorda, 3) Redusert forbruk og 4) Gjenvinning/gjenbruk.

Det var særlig interessant å se hvordan de ville formulere selve motivasjonen. Verbuttrykk som ofte ble brukt, var «ta vare på» og «tenk/tenk på/tenk over», som i disse eksempelsvarene:

«Ta vare på jorda for fremtidens generasjoner. Det er ikke våre barns oppgave å rydde opp etter oss.»
«Ta vare på naturen og naturen tar vare på deg.»
«Tenk over valg i hverdagen; forbruk, hva man kaster, hvilke produkter man velger osv.»
«Tenk på ditt lokale miljø.» «Tenk over matsvinn.» «Tenk over hva du bruker.» «Tenk gjenbruk.»

Imøtekommende istedenfor krass

Sammenfattende mener vi dette peker på oppfordring til en imøtekommende heller enn en krass språkbruk. Svarene inneholder også mye om oppmuntring til individuell handling, i en forsiktig form som i «alle bekker små gjør en stor å». Vi ser ingen vektlegging av det vi ofte har sett i andre undersøkelser om at «hva lille jeg gjør, betyr ingenting», men heller et perspektiv på at det du gjør, betyr mer enn du tror.

Kanskje Guterres heller kunne ha sagt noe som det følgende? «Vi ser at verden ikke bare blir varmere, men koker, at naturen utvikler seg gjennom sterkere hetebølger og mer ekstrem nedbør. Derfor oppfordrer jeg verdens ledere til å skifte sitt fokus fra økonomisk vekst drevet av fossil energi og rivalisering til å samarbeide om å ta vare på den naturen vi har igjen, gjennom mindre arealbruk, redusert forbruk og mer gjenvinning slik at vi ikke bare overlater til våre barn å rydde opp etter oss.»