Etter å ha deltatt på de fleste klimatoppmøtene siden COP 1 i Berlin i 1995 har jeg sett vertslandene og hovedforhandlerne sette søkelys på små framskritt og karakterisere møtene som positive og konstruktive. Men klimagassutslippene har fortsatt å øke.

På to hundre år har vi mennesker sørget for at det nå er like mye CO₂ i atmosfæren som det var for 4 millioner år siden. Da var temperaturen 3 grader høyere og havnivået 20 meter høyere enn dagens. Temperaturen har steget nesten 1,2 grader siden førindustriell tid, og globale utslipp og innholdet av CO₂ i atmosfæren fortsetter å sette nye rekorder for hvert år som går. Utviklingen fortsetter med andre ord å være ute av kontroll og situasjonen blir mer og mer kritisk.

Det må være lov å karakterisere klimamøter og samarbeid som ikke klarer å snu denne trenden, som mislykkede. Jeg vil gjøre et unntak for 1997-møtet der Kyotoprotokollen ble fremforhandlet og laget et rammeverk for samarbeid mellom FN-landene om å bekjempe klimaendringene. Og videre for møtet i Paris i 2015 der landene gjennom Paris-avtalen ble enige om å stanse oppvarmingen helst på 1,5 grader, og ikke mer enn to.

Uten samarbeidet gjennom FNs klimakonvensjon ville mulighetene for å løse klimaproblemet være enda mer utfordrende. Noen mener FN-systemet ikke har levert og må erstattes med noe annet. Jeg mener FN-sporet må styrkes og at globalt samarbeid ledet av FN er den beste muligheten vi fortsatt har til å unngå klimakatastrofe.

Lenge før delegatene samlet seg i Glasgow, erklærte FNs generalsekretær António Guterres «kode rød» for menneskeheten, og sa til forhandlerne at de representerte den «siste beste sjansen» for å begrense global oppvarming til 1,5 °C. Verten selv, Boris Johnson, åpnet konferansen med referanser til James Bond, at vi lå «5-1» under ved pause i en fotballkamp, og at «det er ett minutt til midnatt på dommedagsklokken, og vi må handle nå».

Men det er allerede klart at konferansen ikke vil vinne fotballkampen eller stoppe dommedagsklokken. For å gjøre det, må utslippene begynne å gå ned umiddelbart og halveres innen 2030. I stedet viser beregninger fra FN at de vil øke med 16 prosent.

Greta Thunberg har rett når hun på dette grunnlaget karakteriserer konferansen som mislykket, og at politikerne serverer «bla, bla, bla». Det er ikke rart at de unge er sinte og redde.

Politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim i Aftenposten har skrevet en lang artikkel der han reagerer på formen hun har valgt, er engstelig for at Greta Thunberg sprer politikerforakt, osv. Han er nesten hardere mot protestene fra en 18-åring enn mot politikere, som tross alt leverer noe. Hun sier "små skritt i riktig retning", "en viss fremgang" eller "vinne sakte" er det samme som å tape. Det er vanskelig å være uenig med henne etter å ha fulgt klimatoppmøtene i over 25 år.

Å vinne vil være å oppnå umiddelbare og drastiske årlige utslippskutt. Dette er mulig, men krever politisk vilje og handling. I dag subsidieres fossilindustrien med 100 millioner kroner i minuttet. Bare å stoppe dette nå, overføre subsidiene til fornybar energi og stoppe avskoging vil virke umiddelbart, sørge for nødvendige utslippsreduksjoner, nok ny fornybar energi og ivareta verdens naturmangfold. Et vedtak om dette med årlige handlingsplaner fram mot 2030 ville gjøre møtet til en suksess.

Fortsetter utslippene som i dag, vil verden gå mot kaos og konflikt. Klimaendringene vil ødelegge framtida for de unge – hvis de ikke stoppes nå.

Vi trenger demokratiske massebevegelser for å legge press på det politiske systemet og få til en omstilling raskt nok. Greta Thunberg har så langt vært en av de viktigste bidragsyterne til dette, og hun har holdt seg innenfor demokratiets rammer.

Det er også demokratiet som har gitt Jonas Gahr Støre solid ryggdekning for å lete etter ny olje i Arktis. Men han hadde trolig fått like mange stemmer om han hadde sagt nei til dette før valget.

Både velgere og politikere har et selvstendig ansvar. Å angripe eller gi råd til ungdommen om å endre retorikk i denne situasjonen, virker mot sin hensikt. Å oppfordre til rask og nødvendig handling, snarere enn å feire de små skritt i riktig retning, vil fungere.