Om å være på autismespekteret
For å kunne si noe kvalifisert om de ti talene som presenteres for oss over 80 små, nesten lommeformatsider i den helt ferske Streik for klimaet, må vi først etablere hva slags bok dette faktisk er.
Det
unike med Thunberg er at hun skriver sine taler selv. Det står klart
i det lille forordet i boka, og det sier hun i flere intervjuer, og
det får vi tro henne på. Hun kvalitetssikrer det hun sier ved å
kontakte forskere som sjekker om påstandene hun fremsetter stemmer
overens med virkeligheten.
Thunberg
er inne på autismespekteret og har Aspergers syndrom. Det vil si at
hun gjerne ser virkeligheten svart eller hvitt, negativ eller
positiv. Hun husker ting godt og er 100 prosent dedikert det hun er
opptatt av.
Alt
dette kan være svært gode ting å ta med seg når en skriver taler.
Hvorfor? Jo, fordi du skriver og fremfører en tale for å få frem
et klart budskap, for å bevege noen, for å endre noe. Dette er noe
politikere går på talekurs for å lære. Vi forventer ikke i dag at
en politikers valgtale skal romme sannheten med stor S. Den skal,
derimot, romme den sannheten vi
gjerne vil høre, den skal bevege oss, den skal være troverdig og ha
noen hovedpoeng som vi husker.
Etos, logos og patos
Etos er avsender. Har han/hun troverdighet i kraft av sin person? Ja, Thunberg har det. Som 15-åring bestemmer hun seg for å kutte ut skolehverdagen i noen uker frem mot det svenske riksdagsvalget, i en stille protest mot at politikere ikke er handlekraftige nok. Siden har hun bare fortsatt. Hun forsaker med andre ord noe for et ideal. Etos er etablert og hun får fri tilgang på talerstoler.
Logos
er innhold. Henger argumentene sammen? Stemmer det som sies? Thunberg
tar utgangspunkt i kunnskap fremskaffet via FNs klimapanels
mangeårige
arbeid.
Thunberg gjentar at vi har kort tid på oss til å snu utviklingen,
før eventuelle problematiske vippepunkter slår inn og klimakaos
oppstår. Ingen kan ta henne på det, ettersom det er klimapanelet
som sier det. Det er dette faktagrunnlaget hun holder seg til.
Så
pakker hun talene inn i et godt lag med appellative følelser og
patos. Patos er ofte det som skiller den store orator fra den lille;
det er overbevisningskraften, det lille ekstra som gjør at du reiser
deg. Men Thunbergs patos er ikke ikledd håpets verbale draperier.
Tvert imot. Hun roper ut mot dem som ikler seg for håpefulle
gevanter og sier at de er som keiseren uten klær.
Logiske emner
Thunberg
sier i det store og hele bortimot det samme i alle sine taler. Hun
etablerer en klar virkelighetsoppfatning og en utfordring, som er
felles: Forskerne sier at klimaendringer er en eksistensiell trussel.
De sier det er det største problemet verden har, og det gjentar
Thunberg.
Så
etableres et fiendebilde: Det er de voksne og alt det de voksne
bestyrer. Fordi, skriver Thunberg, hvis klimaendringer skjer slik
forskere beskriver det, ville vi ikke ha snakket om noe annet. Alt
ville handlet om denne krisen når vi slår på TV-en. Som om det var
en verdenskrig.
Dette
er litt som å lese om igjen Arne Næss’ utlegninger om logiske
sammenhenger. Det ene følger av det andre, eller det bør i alle
fall det.
Og
det finnes ingen gråsone, skriver Thunberg. Alt er svart-hvitt
når det gjelder overlevelse. Enten overlever vi som sivilisasjon,
eller så gjør vi ikke det.
Hva
følger så av det? Jo, skriver hun, vi må gjøre endringer. Land
som Sverige og Storbritannia må begynne å redusere utslippene med
minst 15
prosent
hvert år – for å holde seg under togradersmålet.
Reglene må endres
«Hva
vi gjør eller ikke gjør akkurat nå, vil påvirke resten av livet
mitt, og livene til barna og barnebarna mine». Det er, logisk nok,
urettferdig for de unge. Derfor må vi handle. «Vi har jo alle
faktaene og kjenner til løsningene. Det eneste vi trenger å gjøre,
er å våkne og gjøre endringer.»
Det
er mot denne bakgrunnen Thunberg finner det absurd å gå på skolen
og lære masse fakta, ettersom «de viktigste faktaene fra kunnskapen
i det samme systemet åpenbart ikke betyr noe som helst for
politikerne og samfunnet». I
dette
faktagrunnlaget hører også artsutryddelse og klimarettferdighet for
fattige land med.
«Vi
bruker millioner fat olje hver dag. Det finnes ingen politikk som
hindrer det. Det mangler regler», slår Thunberg fast. «Derfor må
reglene endres».
«Alt
må endres. Og det må skje i dag.» Fordi vi har så dårlig tid.
Thunberg spinner en logisk tråd.
Stor talekunst
Ja,
hun refser. Men hun har også håp. «Sverige er et lite land, og det
spiller ingen rolle hva vi gjør, sier mange. Men tenk hva vi kunne
gjøre sammen hvis vi ville, når noen få barn kan skape
overskrifter over hele verden bare fordi vi lar være å gå på
skolen noen uker.»
I
en tale hun holdt under klimamøtet COP 24 i Katowice i Polen i
desember i fjor,
sa hun: «Vi har kommet for å si fra til dere at endringer kommer
enten dere liker det eller ikke. Den virkelige makten ligger hos
folket.»
Hos
World Economic Forum i januar i år sa hun: «Jeg vil at dere skal få
panikk.»
Det
er den revolusjonære Thunberg.
I
talen sin til EU s økonomiske og sosial komite i februar,
sa hun: «Vi har begynt å rydde opp i rotet deres. Og vi kommer ikke
til å slutte før vi er ferdige.» Dette er som historien om Jesus
som rensket tempelet for handelsmenn. Det er den rettferdige vrede.
Hos
Goldene Kamera Film og TV Awards i Berlin i mars, frir hun til
kjendisene: «Dere er verdt noe utenom gudedyrkelsen dere blir til
del. Vi trenger dere.» Det er den taktiske Thunberg.
Hun
holder en tale til EU-parlamentet,
dagen etter brannen i Notre Dame i april i år. Hun parafraserer over
sitt standard bilde av et hus i brann: «Vi må med andre ord tenke
stort, som om vi skal bygge en katedral.»
Så er hun i parlamentet i London, også det i april i år, i et hus som har hørt mange store taler om å stå sammen i krisetider. «Vi barna gjør dette for å vekke de voksne. Vi barna gjør dette for at dere skal legge uoverensstemmelsene deres til side og begynne å handle slik dere vil ha gjort i en krise.» Fullstendig uten angst for å tråkke noen på tærne. Og så med en avvæpnende avslutningsreplikk: «Jeg håper mikrofonen min var på. Jeg håper dere kunne høre meg alle sammen.»
Dette er stor talekunst. Rett og slett. Dette er den modige og uredde jenta XXLs sjef i Sverige, Per Sigvardsson la ut et bilde av på Facebook-profilen sin med teksten «så nær downs man kan komme». Sigvardsson måtte gå av nå i mai måned, men hevdet selv at kontoen hans var blitt hacket.
Inn i skoleverket!
Nye
læreplaner er på vei inn i det norske skoleverket. Bærekraftig
utvikling skal inn i flere av fagene på nye og kreative vis. Her er
det mye som kan brukes. Talene er korte. De kan analyseres i norsk,
for å se hva som henger på greip eller ikke. De kan brukes i
samfunnsfag osv. Det er en gave til alle lærere.
Så
bare for ordens skyld: Thunberg er en realist, som roper høyt og
inntrengende om klimakrisen og verdens undergang. Vil det føre til
pessimisme? Personlig blir jeg enda mer håpefull, takket være
Thunberg. Det grønne skiftet går nå i flere land fra første til
andre gir. Og da er det straks lettere å få det hele opp i tredje.
Og med Thunberg, og de klimastreikende ungdommene, vil trykket mot
politikerne våre bare øke på.
Dessuten
gjør Thunberg et godt grep ved at hun ikke foreskriver noe veikart.
Det overlater hun til oss voksne. Da blir hun ganske uangripelig. Hun
bare gjentar det vitenskapen sier, og bruker logikkens redskap for å
fortelle oss hva det egentlig betyr. Jeg merker meg at også
klimastreikende norske ungdommer, med gode talere, som Penelope Lea,
ser ut til å følge etter Thunberg på det sporet.
Thunberg
har nå fått rollen som global refser, revolusjonær og reformator.
Den er svart-hvit så det holder. Det er opp til oss alle å sørge
for nye farger. All ære til Cappelen Damm for denne utgivelsen.
